Virkeligheten er den øverste dommer

Man kan dessverre en og annen gang identifisere enkelte antisemittiske trekk i miljøer hvor dette temaet muligens er noe sensitivt; nemlig på den kulturradikale venstresiden hvor man ellers hever humanismens og toleransens flagg høyt. Dvs akkurat der hvor man selv gjerne er nøye med at ta avstand fra enhver form for rasisme. Eks: Det engelske Labour har den siste tiden dessverre hatt visse negative eksempler her. Men ikke bare der.

En ganske så ubevisst bias mot Israel og jøder er dessverre utbredt: 

Det virkelig fatale her er altså at det hos noen ikke skilles mellom den politiske ledelsen og staten Israel spesielt med jødene generelt. Etter hvert som antisemittismen øker i Europa, blir desto fler tragiske hendelser og dårlige holdninger konsekvensen. Det kan nevnes at mer enn halvparten av Frankrikes jøder i dag tilslutter seg tanken om at «jøder ikke har noen fremtid i Europa»: Hele 75% av dem vurderer å utvandre. 

Vi registrerer altså til tider en virkelighetsfjern polarisering med der til hørende stereotypier som dessverre til fulle har ført debatten opp i det emosjonelle planet hvor enten-eller og svart/hvitt rår: Andre skal ikke forstyrre med argumenter her; man har nemlig forstått og grepet sannheten: En verden hvor den ene partens adferd og voldelige eksesser anses som legitime og «de andre» sitter med alt moralsk og politisk ansvar alene. Rammes sistnevnte av vold og terror, så får de skylde seg selv. Premissene og språket, i det som skal passere som den politiske diskursen her, er det den egne gruppen som bestemmer og rår over.

Slik undermineres samtidig det viktige argumentasjonsdemokratiet; en av de viktigste forutsetningene i ethvert levende og virkende demokrati. Holdningen ser ut til å alltid ende med spørsmålet: «Har vi rett, eller tar dere feil?» Her har videre enkelte på den gode siden all rett til å ramme de andre grovt i det godes navn. Gjerne med bruk av grove invektiver, stemplinger og en voldsom demonisering som er direkte krenkende og inhumaniserende. Ergo: Det er visst ikke innholdet - dvs forenklingene, forakten og ondskapen - i parentesen som avgjør hva som er moralsk rett og galt: Men det politiske fortegnet foran. Sannhet og redelighet har blitt til subjektive variabler ad hoc; hvor politiske standpunkter, sympatier og antipatier ses som den avgjørende instans .

Virkeligheten er dog den øverste dommer: Det er faktisk ikke kun hos jødene per se som utfordringene ligger. Alt det nevnte ovenfor skyldes verken jøders paranoide forestillinger eller jøders adferd. Mediene mangler ikke på eksempler som klart viser at jøder verden over er å se som legitime mål for trakasseringer og terror. Uansett hvor lite eller mye de befatter seg med staten Israels politikk. Det finnes i dag enkeltpersoner og grupper hvor antisemittismen rår og vokser.

Nå må vi ikke bare komme til det punkt hvor fler erkjenner og forstår antisemittismens rekkevidde og omfang; konklusjonene må ha substans og trinnvis gis varige uttrykk i praksis: Det man gjør, overdøver alltid det man sier og skriver - uansett positivt og velmenende innhold. Det må komme konkrete og vedvarende tiltak ovenfra. Resten av befolkningen i Europa kan ikke se bort én gang til, akseptere den ondskap som ikke rammer en selv, regne med at «noen» har kontrollen og videre svermerisk satse på «det gode».

I disse dager markerer man befrielsen av de gjenlevende fangene i fangeleiren Auschwitz. Her ser vi tydelig antisemittismens rekkevidder; og det blir i dag en selvfølge å vise avsky for alle som ellers hyller menneskeverdet. Men før det gikk så langt som på 1930 og 40-tallet, så levde denne giften som en iskald svart demonisk skygge mellom linjene i de europeiske landenes samfunnsnarrativer. Man ser dessverre tendenser til det samme fenomenet i dag. Flere ser ut til å vende det døve øret til når varselklokkene ringer og snakker heller varmt om idealer.

Som med all annen pest, så er det for sent å handle når mengder av ofre ligger skadde og døde. Det handler m.a.o. om aktiv hygiene og gode tiltak i tide (!). Den manglende lærdommen før flere tragedier og en mindre eller omfattende katastrofe skjer burde m.a.o. ikke lenger være en unnskyldning.