Pompeos tabbe?

Carlsen foretar av og til noen grep som ingen eksperter hadde forutsett og vinner ofte partiet. I ettertid forklarer ekspertene på bakrommet hva som var hans geniale grep som ingen forutså. Ekspertene er imponert over hans «fremsyn» som visstnok kan strekke seg 40 trekk fremover.

Sjakkspill blir ofte sammenliknet med «spillet» som foregår imellom stater som ligger i konflikt med hverandre. Hva blir motstanderens neste trekk, og hvordan skal man møte disse på best mulig måte til ens eget og andre lands beste? Politiske eksperter i demokratiske stater har meninger som kan sprike i alle retninger, men av og til fins det bare en farbar vei for å vinne frem med nasjonens prosjekt.

Berømte statsmenn har av og til foretatt grep i utenrikspolitisk spørsmål, stikk i strid med ekspertenes råd og den allmenne folkemening. Til slutt fikk statsmennene bekreftet at deres standhaftighet hadde vært riktig. De gikk seirende ut av interessekonflikten og høstet beundring fra sitt folk for det.

Jeg tenker på to av USAs presidenter, Andrew Johnson vedrørende kjøpet av Alaska i 1867, og president Harry Truman vedrørende opprettelsen av staten Israel i 1948. Begge ble sterkt kritisert for sine politiske grep av «forståsegpåere» i sin samtid.

Alle barn i USA har hørt om «Seward’s folly», eller som det offisielt heter, «The Alaska Purchase».  Det er navnet på transaksjonen mellom USA og Det russiske tsardømmet da USA kjøpte Alaska av Russland for en slikk og ingenting i 1867, for 7.2 millioner dollar. Det var den amerikanske utenriksminister William Seward som forhandlet frem avtalen og fikk skylden for sløseriet med offentlige midler, men det var president Andrew Johnson, som fikk æren for å ha drevet ratifikasjonen av kjøpet gjennom med en stemmes overvekt i Senatet. «Denne tabben» er den største seier i USAs historie siden uavhengighetskrigens avslutning i 1783. Landarealet ble i 1867 utvidet med en 3 del.  Russerne har aldri tilgitt tsaren for hans megatabbe.

Da er vi over til vår tid da mye mer står på spill mellom stormaktene når viktige avgjørelser skal tas. President Donald Trump og utenriksminister Mike Pompeo får mye kritikk hjemme og ute for sine utenrikspolitiske grep når det gjelder Ukraina og Iran. Ingen tror at president Donald Trump har noe i nærheten av Magnus Carlsens egenskaper. Tvert imot ! Han er etter sigende den farligste mann i Det hvite hus noen sinne.  I dagens situasjon i Midtøsten kunne han sårt ha trengt Carlsens  ferdigheter.

Når det gjelder avvisningen av atomavtalen med Iran og likvideringen av den iranske terroristen, Qasem Suleimani, får presidenten og utenriksministeren samstemt kritikk fra en hel verden. «Presidenten handler impulsivt og uten en langsiktig plan i sin utenrikspolitikk», blir det sagt fra et internasjonalt flertall av politiske og militære ledere, så vel som av utenrikskommentatorer,  med to unntak; den israelske høyreside og statsminister Benjamin Netanyahu. De er glade for at mannen som hadde som sitt fremste mål å utslette staten Israel nå er borte.

Kan det være at president Donald Trump med likvideringen av nr. 2 i det iranske hierarkiet likevel kan ha foretatt et genialt grep? Grepet som uteble mot Adolf Hitler i 1920 og 30-årene?

Ingen kan spå hva fremtiden vil bringe, men USAs avvisning av atomavtalen med Iran og likvideringen av Suleimani er kanskje våre dagers «Seward's folly»? Et eventuelt feilgrep nå kan imidlertid få langt mer katastrofale følger for verden enn de utenriksminister William Seward kunne ha påført USA og resten av verden ved ikke å ha gått inn for å kjøpe «The polar bear garden» i 1867.