Verdidebatt

Visjoner på dødsleiet

Svært mange som ligger for døden opplever besøk av nære og kjære som har gått bort. Studier indikerer at det ikke er hallusinasjoner.

Thorbjørn R. Johansen

Skribent og pensjonist

Et fenomen som er lite beskrevet i den medisinske litteraturen, er de opplevelser mange mennesker i livets sluttfase kan fortelle om. Det er visjoner på dødsleiet. Døende pasienter på sykehjem og sykehus forteller om besøk av døde slektninger, venner eller lysende vesener som de oppfatter som sendebud fra den andre siden, som har kommet for å hente dem. Besøkene fører ofte til at frykten for den nært forestående død opphører, den døende forsoner seg med sin skjebne og føler opprømthet og dyp sinnsro. Som igjen fører til lindring og trøst i den sorgen pårørende gjennomlever ved sykesengen.

Like opplevelser

Fenomenet er mye vanligere enn vi tror. Undersøkelser tilbake til 1920-tallet og fram til i dag viser at rundt femti prosent av de ti prosent som er ved full bevissthet fram til dødsøyeblikket og som evner å fortelle om sin opplevelse, har slike visjoner.

En av de første som studerte fenomenet var fysikeren sir William Barrett, som i 1926 utga boken Death Bed Visions. Noe av det mest interessante i Barrets bok er historiene om de døende pasientene som i sine visjoner gjenkjenner venner og slektninger som de trodde fortsatt levde, men som viser seg å være døde når de blir sett av den døende.

LES OGSÅ: Gravferdskonsulentens råd: Snakk om livet, døden, begravelse – og arven

Den døende blir svært glad

Inspirert av Barrett utga psykologene Karlis Osis og Erlendur Haraldsson 30 år senere boken At the hour of dead som består av intervjuer av mer enn 1000 leger og sykepleiere i India og USA som bekrefter Barretts undersøkelse. Et fellestrekk i historiene er at den døende blir svært glad over besøkene. De forteller at de døde slektningene og vennene har kommet for å hente dem og ledsage dem over dødens terskel, til livet på den andre siden. Fram til døden inntreffer blir ofte både depresjoner og fysisk smerte borte. De hallusinerer ikke, er klar over sine omgivelser og sin tilstand. Om de tror på et liv etter døden eller ikke er uvesentlig. Reaksjonene og opplevelsene er de samme.

Dreier seg ikke hallusinasjon

Dr. John Lerma er leder for det internasjonalt anerkjente TMC Hospice som er en del av the Medical Center of Houston, det største medisinske senter i verden. I 2007 utga han boken Into the Light, hvor han har samlet 16 historier om døende barn og voksne fra sitt virke som lege ved hospicet. Historiene er et lite utvalg av mer enn 500 intervjuer og samtaler han hadde med sine døende pasienter i 2005. Hans konklusjon bekrefter i store trekk Barretts og Osis/Haraldssons studier. Over 60 prosent av pasientene som var ved full bevissthet og kognitivt klare hadde visjoner av døde slektninger, venner eller lysende skapninger. Fire av fem så de tre siste dagene før de døde minst ett åndelig vesen i rommet, antallet økte til mellom 15 og 20 de siste timene før døden inntraff. Alder, kjønn, religion, utdannelse eller sosioøkonomiske forhold hadde liten eller ingen innvirkning på visjonene. Den store likheten i opplevelsene, deres hyppighet og deres medvirkning til at dødsfrykten opphørte, indikerer sterkt at det ikke dreier seg om hallusinasjoner forårsaket av medisiner, delirium eller gradvis opphør av vitale kroppslige funksjoner.

Alltid beroligende og oppløftende

Psykologen Carla Wills-Brandon utga i 2012 boken Heavenly Hugs hvor hun har samlet rundt 2000 beretninger om pasienter på dødsleiet - både fra nyere og eldre tid - som hadde visjoner av døde venner og slektninger. Mange av de døende var ikke medisinert. Morfin og demerol i livets sluttfase reduserer mulighetene for visjoner, likevel var det flere medisinerte i Wills-Brandons studie som opplevde det samme som pasienter som ikke fikk medisiner. Og felles for alle opplevelsene er at de ikke er skremmende, de er alltid beroligende og oppløftende, både for den døende og de nærmeste. Og en sjelden gang blir også sendebudene sett av slektninger og medisinsk personell, noe som utelukker hallusinasjoner, som er skeptikerens standardforklaring.

«Vakkert der borte»

Det fortelles at Thomas Edison, bare timer før han døde, våknet fra koma, slo opp øynene og sa: «Det er meget vakkert der borte.» Og i nyere tid kunne Steve Jobs søster Mona Simpson i sin minnetale over sin bror fortelle at like før han døde så han over skuldrene på sine familiemedlemmer, like forbi dem og utbrøt: «Oh, wow. Oh wow. OH WOW!!» Det hører med til historien at Walter Isaacksons, Jobs biograf, i et intervju med 60 Minutes, fortalte at i de siste samtalene han hadde hatt med Jobs var han blitt mer og mer opptatt av Gud og et liv etter døden. Er det en sammenheng mellom hans siste ord og disse tankene?

LES OGSÅ: Vi vegrar oss for å ta del i smerta til dei døyande. Vi er meir opptekne av å realisere oss sjølve

Redusert til fantasier

Seriøs forskning som tilfredsstiller strenge vitenskapelige krav finnes, men i en kultur hvor det rådende paradigmet er materialismen, blir spiritualitet og spirituelle opplevelser redusert til fantasier og hallusinasjoner skapt av overtro og frykt for døden. Maggie Callanan, sykepleier på et hospice i Virginia, opplever det som en plikt å spre opplysning om at dødsprosessen kan være langt mindre skremmende enn de fleste av oss tror; vi har et moralsk og menneskelig ansvar å fortelle våre historier samme hvor ofte de faller for døve ører. John Eccles, nobelprisvinner i medisin for sitt arbeid med synapser, sa: «Vi må erkjenne at vi er spirituelle skapninger med sjeler som eksisterer i en spirituell verden så vel som materielle skapninger med kropper og hjerner som eksisterer i en materiell verden.»

Hellig og moderne tempel

«I min fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.» (Joh 14.2-3.)

Jesu vakre, dyptgripende ord til sine disipler leder tankene hen til sendebudene på hospice- og sykehjemsrommet, som nærmest blir som et hellig moderne tempel hvor himmel og jord møtes.

LES OGSÅ:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt