Hilde Ekeberg
Tidligere sentralstyremedlem i KrF
Før utfallet av veivalgsdebatten var klart på landsmøtet i fjor var det enighet om at det ikke skulle være applaus på landsmøtet uansett utfall, av respekt for mindretallet. Dette var en fin gest fra flertallet og et nødvendig grep der og da. Men betyr det at applausen må holdes tilbake for alltid?
Fornuft og følelser
Nå har det gått ett år og jeg ser fortsatt mange «blå» i ulike kommentarfelt i sosiale medier som, enten rett ut eller mellom linjene, sier at nå må de «røde» slutte å sutre og slutte rekkene uten å klage. I motsatt fall er de ansvarlige for å ødelegge partiet. Dette skaper igjen en usikkerhet for om det egentlig er plass til alle i partiet, og om eneste mulighet for å bli, er enten å endre mening eller holde kjeft om den meningen man har.
Samtidig ser jeg også mange «røde» som krever at deres følelser må bli tatt hensyn til. Det er utvilsomt god takt og tone å ta hensyn til hverandres følelser. Samtidig finnes det en grense for hvor lenge man kan holde på å anerkjenne hverandres følelser gjennom å holde tilbake sine politiske meninger. Når skal man slutte å kjenne på følelsene og gå videre? Samtalen ser mer enn vanskelig ut. Jeg kan ikke se at det er mulig å komme noen vei uten at alle er villige til å komme med noen innrømmelser og dermed komme den andre i møte.
LES OGSÅ: Så mange av KrFs «røde» delegater har forlatt partiet
Ingen endring?
Mange har vært opptatt av å fastslå at ingenting er endret med KrF ut over at man har kommet seg inn i regjering. Nyvalgt leder i KrFU, Edel-Marie Haukland sier til Vårt Land 12. november at partiet «langt på vei er det samme». I sin tale til KrFs landsmøte i april 2019 sa partileder Kjell Ingolf Ropstad «Vi skal ikke la andre bestemme hvem vi er. Vi skal ikke la hvem vi samarbeider med bestemme hvem vi er.»
Politikken er den samme, verdiene er de samme og enigheten om prosjektet er det samme. Ja, kanskje det? Men det er helt umulig å påstå at et sentrumsparti ikke vil endre seg av å gå inn i en regjering med tyngdepunktet langt til høyre for seg selv. Selvsagt blir partiet blåere av det. Hvem du sitter i regjering med, påvirker selvsagt hvilken del av programmet du får gjennomslag for. Valget av partnere påvirker i høy grad hvilke kompromisser man må inngå og i hvilke saker man ikke kan heve stemmen like høyt som før. Slik er det og slik må det være for at en regjering skal kunne henge sammen. De som forsvarer seg med at ingenting er endret, må innrømme at det ikke går opp.
LES OGSÅ: Hareide går ut av politikken – ferdig med Stortinget og avlyser omkamp
Et valg med konsekvenser
Noe er endret og sånn må det faktisk også være. Hvis ikke burde man ikke gjort et veivalg i det hele tatt. Nå som valget er tatt, må man gjøre det beste ut av den posisjonen man har. Man må gjøre maksimalt ut av de seirene man får og sitt beste for å leve med de tapene man må ta. Derfor er det også nødvendig at de som ønsker seg at alt skal være som før, forstår at det ikke er mulig og vurderer sin rolle i partiet etter det. I stedet for å kjempe om følelser, bør man heller kjempe om rollen som sentrumsparti. Hvis det er et genuint ønske om å få med så mange som mulig videre, er det sannsynligvis her nøkkelen ligger. Det må synliggjøres hvordan KrFs inntreden i regjeringen endrer regjeringen og trekker denne mot sentrum.
KrF er et sentrumsparti på den økonomiske aksen, men ofte en ytterkant i verdispørsmål. Dersom KrFs gjennomslag kun handler om saker hvor partiet utgjør en ytterkant, kan man ikke lenger påstå at alt er som før. Da vil man ha flyttet partiet et godt steg til høyre, med en skarpere verdikonservativ profil. I så fall vil nok den vanskelige samtalen handle om hvem som vil være med på et slikt prosjekt og ikke.
LES MER OM TIDEN ETTER VEIVALGET I KRF:
• Ropstad fikk gjennomgå for KrFs nei til forbud mot homoterapi og kritikken av miljøbevegelsen
• Etter Hareides exit: – Stadig flere ber Drivkraft vurdere liste ved stortingsvalget
• KrF-gruppeleder ett år etter veivalget: «Vi burde valgt en annen voteringsorden»
---
Fakta:
---
