Hvorfor skepsis til kristne i arbeidslivet?

Religiøse nordmenn, selv de kristne, diskrimineres i det norske arbeidsmarkedet viser ny forskning fra Universitetet i Oslo. Det er stipendiat Edvard Nergård Larsen som har forsket på sjansen for intervju når søkeren oppgir deltagelse i religiøs ungdomsorganisasjon. Søknadene ble sendt til bedrifter i Norge, Nederland, Storbritannia, Tyskland og Spania. For søkere med kristen og muslimsk organisasjonstilknytning falt sannsynligheten for å bli innkalt til intervju betraktelig. Dette fenomenet gjaldt bare i Norge og ikke de andre landene.

Muslimer blir uglesett 

For meg var det liten nyhetsverdi i at religiøse muslimer blir uglesett i det norske arbeidsmarkedet. For skepsisen til å ansette muslimer bunner ikke bare i den generelle sekulariseringen av landet vårt, men med på kjøpet med en praktiserende muslimsk ansatt kan også en mer politisk ekstremisme følge, tenker nok dessverre en del arbeidsgivere. Derimot er det langt mer interessant og overraskende at også kristne med norskklingende navn ble utsatt for diskriminering i det norske arbeidsmarkedet.

Kuriøst avvik

Doktorgraden til Nergård Larsen gir ikke svar på hvorfor denne tendensen for religiøse, også etnisk norske kristne, sees i arbeidsmarkedet. Imidlertid er det nærliggende å tro at det har en sammenheng med den stadige sekulariseringen av det norske folk å gjøre, hvilket medfører at selv den kristne nordmannen nærmest blir sett på som et kuriøst avvik. Flere undersøkelser i den norske befolkningen de siste årene bekrefter at det er flere ikke-troende enn troende i Norge, selv blant medlemmer i Den norske kirke. Men at det er flere ateister enn teister i Norge trenger ikke bety arbeidsrelatert diskriminering av de religiøse.

Ekstrem sekularisme

Likevel er det en velbegrunnet frykt, som KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad har gitt uttrykk for siste dager, at en del sekulære krefter ønsker å absoluttere ateismen og praktiserer en intolerant utgave av sekularismen. Den økende skepsisen til åpen religiøsitet i her til lands ble også statistisk dokumentert. Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) gjennomførte i 2014 en undersøkelse blant elever i videregående skoler i Oslo og Akershus. Resultatene var nedslående – det kom frem at unge i Oslo blir stadig mer skeptiske til religiøse manifestasjoner i offentligheten. En slik modell for sekularisme, der ateismen defineres som det opphøyede og rådende, finnes i Frankrike og søker å utrydde alle religiøse uttrykk fra den franske offentlighet.

Aggressiv liberalisme

En annen vesentlig kilde til negativiteten til religiøse arbeidstagere kan være at vi ser en økende verdiliberal konformitet i Norge, der verdiliberaliteten kun tolererer seg selv, og ikke de som er verdikonservative – noe religiøse gjerne kan være. Harvard-professoren Adrian Vermeule betrakter denne formen for liberalisme som aggressiv med sine ritualer, i betydning av sjekkpunkter med «korrekte» meninger rundt særlig seksualitet, kjønn og identitet. Dersom man ikke svarer riktig på disse sjekkpunktene, kan man bli gjenstand for represalier og straff. Noe av det samme har den norske professoren Jan Inge Sørbø vært inne på når han hevder at det hersker en slags sentrumsekstremisme i norsk debatt. I det legger han at debattklimaet er trangt med en liberal slagside, samt at standpunktene til meningsmotstanderne av de verdiliberale ikke blir rasjonelt motargumentert. I stedet blir de verdikonservative vist bort som faremomenter og «intolerante», slik at de verdiliberale ikke trenger å argumentere for sitt syn – ettersom hedersbetegnelsen «verdiliberalitet» i norsk offentlighet fremstår som et tungtveiende argument i seg selv.

Habermas

Både i arbeidslivet og ellers i samfunnet tror jeg det er nyttig å lytte til den viktige ikke-religiøse filosofen Jurgen Habermas, som har sagt at religiøse mennesker kan gi viktige bidrag til det moderne samfunnet.