Terapi og sjelesorg er ikke samme sak

Vi har de siste ukene fått høre historiene til mennesker som har opplevd miljø eller terapi som svært belastende. Vi berøres, og det kan være fort å tenke: Dette må vi da kunne få en slutt på. La oss bare forby det!

Mange av oss oppdager at det ikke er så enkelt. Alf Gjøsund har skrevet godt og analyserende om det i Vårt Land 8. nov. ”Det som ikke kan forbys”.

Andre mener derimot at det slett ikke er problematisk, og mener dertil at et forbud også skal gjelde i fortrolige samtaler. F.eks nøyer journalist Morten Hegseth seg ikke med å definere homoterapi som å aktivt gå inn for å forandre et menneskes seksualitet, men tar også med setningen: "og når kristne ledere i møte med andre, i det de kaller sjelesorg, påfører andre skam og sier at homofilt samliv er synd." (Verdidebatt 10.nov.)

Her angriper Hegseth ganske utilslørt trosfriheten, religionsfriheten og ytringsfriheten. Annette Trettebergstuen sier at hun ønsker at Stortinget skal forby "alt utilbørlig press som er skadelig". Det er en uttalelse som trenger en diktator eller flere på toppen til å avgjøre hva som er utilbørlig og skadelig, og som "valgt av folket" og for "folkets beste" tar seg av "avvikere" på "hensiktsmessig" vis.

Jeg har tillit til at Stortinget vil sørge for at vi fortsatt får ha religionsfrihet og ytringsfrihet i dette landet. Demokrati og frihet kommer ikke uten utfordringer, men diktatur hvor mennesker fratas retten til å ytre sine meninger, innebærer langt mer smerte og grove overgrep.

Therese Utgård skriver på verdidebatt 13.11: ”Om ein aldri så mykje meiner at homoseksuelt samliv er i mot Bibelens lære, kan ein ikkje ta den kampen i det personlege sjelesorgrommet. Det er fullstendig uetisk å utnytte ein maktposisjon for å få andre menneske til å oppføre seg etter eins private, religiøse verdsbilete.” Dette er en sterkt misvisende karikering av hvordan sjelesorg utøves i vår tid.

Men selv biskop Solveig Fiske skriver: "Når et menneske som søker samtale om dype eksistensielle identitetsspørsmål blir møtt med at Gud er imot homofili, så er det en meget alvorlig og sterkt grenseoverskridende praksis. (Verdidebatt 8.nov) Jeg er ganske overbevist om at en slik gjengivelse ikke er representativ for ansvarlig sjelesorg slik det praktiseres i vår tid. Mennesker blir faktisk vanligvis møtt med dyp respekt og varsomhet. Men verken Fiske eller Utgård møter utfordringen som bl.a. Gjøsund og Espen Ottesen har lagt frem: Når et menneske aktivt oppsøker en samtale med en kristen leder om hvordan han eller hun kan leve med sin seksuelle identitet som kristen, skal det da virkelig bli forbudt å veilede ut fra Bibelen? Vil ikke dette være enda mer sterkt grenseoverskridende?

Det er kanskje ikke den beste måten å si det på, at Gud ikke liker homofili. Bakteppet for alle Guds bud, er skapelsen og Guds omsorg for den. Alle verdiene som er nedlagt der. Det han skapte var godt i Guds øyne. At mye har kommet inn i ettertid, - i Bibelen forklart som fall for djevelens fristelser og forførelser - forandrer ikke på hvem Gud er. Gud vil fortsatt at vi skal ta til oss hans verdier, og tro og stole på at de er best for menneskeheten og skaperverket. At han har sørget for en vei til full gjenopprettelse i Jesus Kristus, betyr ikke at vi, mens vi enda er i denne falne verden, bare kan se bort fra Guds verdier.

Slik Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i Kirkerådet i DnK sier: "Det er ikke sant at Gud ikke liker homofili." Det kan hun nok si, hvis hun snakker om Gud etter en runde eller to i tankesmien og kirkemøtet, hvor en har filt av noen ting, så han ikke lenger er Bibelens Gud, men kirkens gud slik man vil ha ham. Som Hegseth også sier: Hvis Gud finnes, elsker han forhåpentligvis alle.

Ja, Bibelen er helt klar på det. Men det er ikke sant at Gud elsker alle tilbøyeligheter i oss. Det er mye skeivt i oss alle, og vi er ikke like så vi kjemper med forskjellige ting. Men veldig mange nærmest inisterer på ikke å skille mellom homofil legning, og homofilt samliv. Bibelen er tydelig på at Gud elsker alle mennesker, uansett legning. Men også på at han ikke tillater homofilt samliv, fordi det i hans øyne er ødeleggende.

Hegseth skriver harselerende om at "Ottosen har til sitt forsvar «mange homofile venner» som elsker sitt liv i ensomhet og lovpriser hans standpunkt." Homofile som ikke lever i homofilt samliv, blir ikke vist respekt, men harselert med. På samme måte harselerer han med sjelesorg. Hvorfor dette totale fravær av respekt og ydmykhet overfor andre mennesker og deres livs kamper?

Therese Utgård skriver: "Kva er alternativet i slike miljø? Fordøming og stadig påpeiking av at ein lever i synd?"  Et liv uten aktivt seksualliv er visst ikke noe alternativ i hennes øyne. Gjelder det da også for single generelt? Eller for gifte i sykdomstider? Eller der ektefellen i perioder må være et annet sted? Når man møter en ny flamme? Skal man da også ha "rett til" et aktivt seksualliv, med andre, og legitimere det med sin legning? Jeg er ikke skapt for monogami, avhold osv.

Bibelen har et annet budskap, hvor troskap, renhet og tillit, rettferdighet og trygghet er sentralt. Vi møtes ikke av Gud med fritt frem i alle våre legninger og tilbøyeligheter, men vi tas imot i nåde slik vi er. Hver dag. Til den dagen da han vil gjenreise oss og forløse oss fra alt i oss som nå er preget av synden, for så å ønske oss velkommen til sitt rike, sitt Paradis. Den velkomsten er det verdt å stride livets kamper for. Og der finnes mange fellesskap hvor vi får trøst og støtte, og blir møtt av evangeliets nåde, og ikke av "fordøming og stadig påpeiking av at ein lever i synd." Hvis vi da velger Jesus Kristus og hans rike, og dermed bekjenner alt det skeive i oss, i stedet for å kjempe for en rett til å leve ut vår falne natur.

Uansett hvem vi er, ingenting gir større håp i livet enn den kjærlighet og fremtid vi får erfare i møtet med Gud i Jesus Kristus den dagen vi bekjenner ham som Herre.