Actis, Listhaug, og støtte til befolkningsforfølgelse

Etter at Pernille Huseby, lederen for Actis, nylig berømmet Folkehelseministeren for ikke å ville legalisere cannabis, finner vi det nødvendig å si noe om det prinsipielle grunnlaget.

Det å stille på «på linje med statsminister Erna Solberg og Bent Høie i denne saken» er nemlig ikke uproblematisk om man ønsker å redusere skadebildet som rusbruk påfører samfunnet—ei heller om vi ønsker å stå på linje med menneskerettighetene. Fagfolk har jo lenge påpekt at svært mye av den sykdom og dødelighet vi ser hos de tyngste brukerne er et resultat av forbudslinjen og de livsbetingelser som det innebærer å være en forfulgt gruppering, og om Actis ønsker «å være en premissleverandør for utformingen av politikken for rus- og spillavhengighetsfeltet i Norge», vi vil derfor heller oppfordre til å begynne med menneskerettighetene.

Om vi har noen meningsfylt ambisjon med ruspolitikken må den jo bygge på de prinsipper vi som samfunn har forpliktet oss til å følge. Når vi har med kriminalisering av befolkning å gjøre vet vi fra før at menneskerettighetene oppstiller visse betingelser, og både Huseby, Listhaug, Solberg og Høie vil gjøre klokt i å revurdere argumentasjonen og se nærmere på hva prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelsesrett og frihetspresumpsjon sier om ruspolitikken.

Enhver menneskerettighetsanalyse må bygge på disse prinsippene og overført på ruspolitikken innebærer det en viss nytenkning. Frihetspresumpsjonen, som er en sentral bærebjelke i vår grunnlovsarv, ble nemlig reversert for over femti år siden, da narkotikaloven kom til verden. Man antok på den tiden at de nye stoffene utgjorde en trussel som samfunnet måtte beskyttes fra—og man antok at forbudet var den beste måten å beskytte befolkningen.

Nå er det imidlertid vanskelig å finne støtte i forskning som tyder på at forbudet har vært egnet til å redusere tilbudet og etterspørselen etter de illegale stoffene. I stedet tyder alt på at det har gjort vondt verre, og når vi tar med i regnestykket at det er den samme problematikken på dette området som når det kommer til alkohol og tobakk, er det vanskelig å forstå hvorfor folk fortsetter å insistere på at en rusreform må være forankret i forbudslinjen.

Få er jo tilhengere av å forby alkohol og tobakk. De kunne ikke tenke seg å forfølge forbrukere av disse rusmidlene, ei heller de som produserer dem, så hvorfor insisterer man da på å fortsette en politikk som beviselig påfører samfunnet en hel del død og lidelse når det blir mer og mer åpenbart at det finnes mer hensiktsmessige—og mindre inngripende metoder.

Sett fra menneskerettighetenes perspektiv skal man jo ha meget gode grunner for å sette prinsipper som autonomi og frihetspresumpsjon til side. Vi er som samfunn forpliktet til å søke den mest mulig optimale balanse mellom individets rett til å utfolde seg og samfunnets behov for beskyttelse, og juridisk sett skal det enormt mye til for å opprettholde reverseringen av så sentrale konstitusjonelle begreper.

Rent faktisk, faren må kunne dokumenteres å være overhengende, og de stadig flere landene som velger en mer liberal vei avkrefter samtlige av forbudstilhengernes argumenter. Enten det gjelder cannabis eller hardere stoffer finner vi at funnene er entydige: jo mer frykt som definerer ruspolitikken, desto verre vil konsekvensene være for individer og samfunn, og på den andre siden: jo mer vi aksepterer rusbruk som en normal menneskelig driv, vil også mye av problembildet forsvinne.

Det spiller i denne sammenheng absolutt liten rolle om brukertallene for visse årsgrupper, som Actis påpeker, kan ha gått noe opp, ei heller om den sorte økonomien vedvarer. Det er flott at Huseby problematiserer områder som trenger mer oppmerksomhet. Allikevel, det er ikke mulig å påstå at legaliseringen av cannabis i USA har skapt større problemer, om vi tar med menneskerettighetene i regnestykket er ikke engang en mulig økning i cannabis-relaterte trafikkulykker avgjørende, da det større spørsmålet er hva som er vunnet.

Når det gjelder dette er det mye positivt å sette fingeren på, og forbudstilhengerne kommer kort til når skadebildet som følger av forbudslinjen er oppsummert. Ser man på dette finner vi at en større prosent av befolkningen (rundt 20 prosent) ikke lenger blir forsøkt disiplinert med vold, at de nå kan kjøpe kvalitetssikrede varer, og at de ikke lenger er nødt til å støtte en sort økonomi.  Vi ser at sykdom og dødelighet forbundet med bruk minker, at det samme gjør fangebefolkningen og at dominansapparatet til staten er på retrett. Videre, vi ser at midler kan brukes på mer hensiktsmessige områder, og vi ser på det problembildet som står igjen at mye kan bedres ved å bygge en ruspolitikk som oppfordrer til ansvarlig bruk.

Dette innebærer selvsagt en viss avbyråkratisering, og det er nok derfor mange forbudstilhengere kjemper for ideologien sin. Om vi virkelig ønsker en helhetlig ruspolitikk, en som trygger individ og samfunn, må vi allikevel spørre oss med hvilken rett vi nekter folk selvbestemmelse i disse tilfellene. Vi må våge å følge menneskerettighetsanalyser, uansett hvor nådeløs dommen over forbudsideologien vil vise seg å være, og vi må ta inn over oss i hvilken grad ruspolitikken er utformet av syndebukk mekanismen—vår tilbøyelighet til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer vi har et kollektivt ansvar for å løse.

Om man skal være premissleverandør for ruspolitikken bør man jo først forsikre seg om at man ikke støtter opp om totalitære prinsipper og vi oppfordrer Actis til å se nærmere på dette. Vi ber dere se til resultatet av menneskerettsanalyser i andre land, og som dere kan se av disse finnes det 300 millioner mennesker i verden som har gode nok grunner til å velge sitt rusmiddel selv—det være til medisinsk eller rekreasjonell bruk.