Guds barn, men ikke våre

Vi fnyser over at noen fremdeles ser på funksjonsnedsettelser som en straff fra Gud. Samtidig er vi ikke innstilt på at funksjonshemmede skal ha det like bra som alle andre. Funksjonshemmede barn er visst OK å sende bort.

Er det en gruppe mennesker du mener ikke har rett til å delta i det samfunnet vi er en del av? Er det noen barn du tenker at ikke hører med i leken i friminuttet, eller i sofakroken med lørdagspizza?

Sendes vekk

Tidligere i høst fikk vi se ti år gamle Mari fra Askøy på NRK Brennpunkt. Hun bor sammen med mamma, pappa, søsknene sine og en hund. Hver fjerde helg vil kommunen at hun skal reise fra dem, istedenfor å være med på vanlige helgeaktiviteter: lage taco, spise smågodt, dra på turer.

Hun vil ikke, familien vil ikke, men siden hun er funksjonshemmet, er det etter kommunens oppfatning likevel ok å sende henne bort. Den såkalte avlastningen er kommunens løsning på en situasjon der Mari trenger assistanse utover det foreldrene kan makte.

Utslitt familie

Rådmannen beskriver en situasjon med et gap mellom det kommunen mener er et godt nok tjenestetilbud og det familien «opplever at de har behov for».

Han ser helt bort fra det andre gapet – gapet mellom et vanlig familieliv, med vanlig oppvekst for barna, og familielivet med funksjonshemmede barn. Når det er et familieliv som ikke hele familien får delta i, med utslitte foreldre og til og med utslitte søsken (Maris tvillingsøster viste tegn til å være utslitt allerede i barnehagen, fordi hun følte seg forpliktet til å hjelpe Mari), er det fordi noen ikke mener at alle skal ha de samme mulighetene.

Normal barndom

Med Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) kunne Mari og andre funksjonshemmede barn være like sosiale og aktive som sine søsken. De kunne vært sammen med familien hele uka, følt tilhørighet til barneflokken i boligfeltet, ryddet rommet sitt (eller nektet), kysset nabogutten i skjul.

I stedet blir funksjonshemmede barn fortsatt institusjonalisert i Norge, og fortsatt er det mange funksjonshemmede barn som ikke får føle at de hører til i og er en del av lokalmiljøet, fordi de ikke får gå på nærskolen eller i den lokale barnehagen. De har det best sammen med «likesinnede», hevder personer som dessverre har makt til å frarøve barna gode oppvekstvilkår og samhørighet med lokalmiljøet.

Dette skjer i det moderne Norge.

Det skjer fordi velferdstilbudet til funksjonshemmede regnes som «godt nok» uten at vi får sjansen til likestilt samfunnsdeltakelse.

Holdninger

I Maris tilfelle argumenterte rådmannen, i intervju med Brennpunkt, med at kommunen ikke kunne overta den omsorgen som er foreldrenes ansvar. Som om dette er en situasjon foreldrene selv har satt seg i og må regne med å stå alene om, akkurat som holdningen foreldre blir møtt med når de velger å føde barn som de har fått vite kommer til å ha en funksjonsnedsettelse.

Abloom er en organisasjon som, i likhet med Uloba, jobber for funksjonshemmedes levekår. Nylig fikk de helseminister Bent Høie til å skrive under på felleserklæringen om at funksjonsnedsettelser ikke er en guddommelig straff.

«Troen på at funksjonshemmede er en guddommelig straff eller forbannelse er utbredt i mange deler av verden. Den har ført til at både personer med funksjonshemminger og familiene deres opplever å bli utstøtt, diskriminert og mishandlet. Vi mener at alle mennesker er like verdifulle, og vi avviser derfor disse forestillingene», heter det i Ablooms felleserklæring.

Gufs fra fortiden

Vi tenker at dette er så lett å være enig i og skrive under på; selvfølgelig er ikke funksjonsnedsettelse en straff – ikke fra Gud, ikke fra noen. Vi kjenner på gufset fra fortiden, da også kristne miljøer i Norge mente dette. Men så lenge samfunnet synes at foreldre ikke skal forvente det samme for funksjonshemmede barn som for andre barn, opplever vi fortsatt straff – for Gud vet hva.

Vibeke Marøy Melstrøm,
Generalsekretær i Uloba – Independent Living Norge SA