De mytiske velferdsprofitørene

Bortsett fra bompenger har den kanskje største debatten i årets valgkamp handlet om hvem som skal eie og drive velferden vår. Flertallet av befolkninga vil hindre at skattepengene går til privat profitt. Høyresida gjør ­allikevel et tappert forsøk på å forsvare de kommersielles inntog i omsorgstjenester og barnehager, med sugerør godt plantet i kommune- eller statskassa.

Hvorvidt vi vil slippe aktører med profittmotiv inn i vår felles­ velferd, er en ærlig uenighet. Men i sitt forsøk på å snu oppfatninga­ blant folk flest, driver disse ­aktørenes forsvarere i de borgerlige partiene og næringslivsorganisasjoner en 
aktiv jobb med å bygge og 
utbre myter om velferdsprofitørene. Disse ­mytene kan ikke få stå uimotsagt.

Myte 1: De kvinnelige gründerne

Da Siv Jensen ble konfrontert med profitt i velferden under NRKs partilederdebatt i august, sa hun at «vi skal applaudere alle de kvinnelige gründerne». Det var kanskje mange damer som starta barnehager for 15-20 år siden, men i dag er det menn som dominerer i de kommersielle kjedene innen velferd, og kvinner som bærer byrden.

Velferdsprofitører er investorer i store kommersielle selskaper, som Adolfsen-brødrene – milliardærene som eier Norlandia. De tre største konsernene innen barnevern (Stendi, Humana­ og Team Olivia) har svenske 
eierselskap, som igjen er eid av ulike ­finansielle oppkjøpsfond. Kampen for en profittfri velferd handler om at slike investorer ikke skal få berike seg på våre skattepenger, ment til velferd.

Denne berikelsen foregår blant annet ved å svekke lønns- og ­arbeidsvilkårene til de 
ansatte. De fleste som jobber i velferdssektoren er kvinner. Kvinner utgjør 70 prosent av ansatte i ­offentlig sektor. Hele 84 prosent av de sysselsatt med helse- og sosialfaglig utdanning er kvinner (SSB). Det er folk som allerede tjener lite, som bærer velferden vår på slitne rygger og knær.

Når eierne av kommersielle selskaper skal ta ut mer penger, får disse mindre betalt. Minstelønna til en nyutdannet helsefagarbeider i Oslo er over 84.000 kroner lavere i anbudsutsatte/private sykehjem enn i kommunale. Argumentet om at det å tillate å hente ut profitt av velferden handler om likestilling er ikke bare misvisende, det er både direkte feil og frekt overfor alle kvinnene som jobber i våre velferdstjenester.

Myte 2: Kommersialisering gir mangfold

Erna Solberg sa i duell mot meg i partilederdebatten at private barnehager bidrar med mangfold. Høyresiden prøver å skape et bilde av at ideelle og kommersielle er det samme gjennom å sette private opp mot kommunale, og hevde at Rødt ­ønsker kommunale monopol. Det stemmer ikke. De ideelle driver non-profitt, men de kommersielle har profittmotiv, altså de vil tjene penger. Det er en grunnleggende­ forskjell. Siv Jensen sa under parti­lederforedraget sitt på Litteraturhuset og NRK P2 i valgkampen at velferdsprofitører er deres navn på de som skaper mangfold. Men i realiteten skvises de ideelle ildsjelene ut, mens kommersielle konsern vokser seg stadig større.

Siden 2005 har det ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå blitt 58.000 flere kommersielle barne­hageplasser, mens 19.000 ideelle barnehageplasser er lagt ned. Dette er ikke mangfold, men kommersiell ensretting ved at noen få selskaper eier flere hundre barnehager.

Kommersielle truer mangfoldet. Vi ser også at de kommersielle skviser ut de ideelle i ­anbudsrunder i andre sektorer. 
Til tross for at ideelle var først ute med å ta seg av utsatte barn, drives en større del av den private­ barnevernssektoren av kommersielle nå. Ifølge Ideelt 
Barne­vernsforum drives 
omtrent 40 prosent av plassene 
av kommersielle, tilsvarende mange av staten, og 20 prosent av ideelle organisasjoner. Vi vil heller ­bevare og styrke mangfoldet, 
ved å trappe opp det ideelle 
tilbudet, på bekostning av de kommersielle.

Og hvem snakker høyresida om når de snakker om å slippe 
«alle gode krefter til»? Både Aleris og Ambea som er store 
innen kommersielt omsorg, som barne­vern, har blitt kjøpt av et oppkjøpsfond (Triton) med adresse 
i skatteparadiset Jersey. Et 
ektepar fikk nylig inn 356 millioner kroner på salg av Gnist 
Barnehager til oppkjøpsfondet Altor. Oppkjøpsfond er kanskje gode på å tjene penger, men det kan ikke beskrives som gode krefter innen velferd.

Myte 3: Velferdsstaten er bygd på «velferdsmiks»

Når kreativ språkbruk ikke funker alene, kombineres den med kreativ historieskriving. NHO lanserte nylig ordet velferdsmiks og skriver at «Vi får en velferdsmiks ved å bygge 
videre på den tradisjonen vi har i det norske velferdssamfunnet for samarbeid mellom offentlig, privat og ideell sektor, og gjøre mer av det som allerede fungerer.» Frps Sylvi Listhaug og Høyres Mathilde Tybring-Gjedde er blant de som har plukket dette opp. Sistnevnte brukte samme argumentasjon mot Rødt på Dagsnytt atten da hun uttalte at «jeg og Høyre har trodd at flere partier ville samle seg om velferdsmodellen vår».

Dette er en forbløffende historieforfalskning. Einar Gerhardsen og alle de som bygde den norske velferdsstaten ville snudd seg i graven hvis de hørte dette. Sannheten er jo nettopp at den norske velferdsmodellen ble til ved at fellesskapsløsninger ble bygget opp for å dekke grunn­leggende behov. I fellesskapets regi, med offentlige og ideelle aktører. De kommersielle konsernene og internasjonale oppkjøpsfond som høyresida hegner om er tvert imot fremmed­elementer i vår «velferdsmiks».

Høyresiden har brukt mye tid på disse mytene, men de har fortsatt ikke klart å gi et godt svar på hvorfor det skal være greit at skattepenger bevilga til barne-
hagebarn, barnevernsbarn, ­eldre og pleietrengende skal gå til ­privatberikelse.

Bjørnar Moxnes

Leder i Rødt