Verdidebatt

Hvor blir menneskene av i valgkampen blant bompenger og vindmøller?

Når ikke noe så åpenbart og graverende plukkes opp og debatteres, hvor er vi som samfunn da? Har vi vendt oss til en virkelighet og delvis akseptert at alvorlig syke og skrøpelige gamle transporteres rundt i helsevesenet? I så fall har vi et alvorlig samfunnsproblem. Handler ikke fellesskapet om å bry seg om hverandre? Hvis vi ikke kan bære hverandre, har vi ikke lenger et bærekraftig samfunn.

Av Astrid Rønsen , Førstelektor og sykepleier
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har med interesse fulgt med i nyhetsbildet den siste uken etter at VG presenterte den ene hårreisende historien etter den andre om transport av gamle og skrøpelige pasienter fra sykehus på kveld og nattestid. Det toppet seg med fortellingen om Karen Anna Nilsens siste reise, fire forskjellige adresser på 26 timer før hun døde. Hvor er debatten som tar opp disse spørsmålene?

I en serie beklagelser fra involverte og øverste politiske ledelse stilner det tilsynelatende av i det offentlige rom. Og det i en tid hvor de viktige debattene skal tas. Det er valg om en uke! 

Når ikke noe så åpenbart og graverende plukkes opp og debatteres, hvor er vi som samfunn da? Har vi vendt oss til en virkelighet og delvis akseptert at sånn har det blitt? I så fall har vi et alvorlig samfunnsproblem. Handler ikke fellesskapet om å bry seg om hverandre? Hvis vi ikke kan bære hverandre, da har vi ihvertfall ikke noe bærekraftig samfunn.

Vi er mange som har presentert erfaringer fra denne virkeligheten over lang tid uten at det har fått nevneverdig oppmerksomhet. Vi har skrevet kronikker, hatt møter med statsråder og statssekretærer. Vi har advart mot en uheldig utvikling i helsetjenesten som går ut over de svakeste; de gamle, døende og de av oss som står nær som pårørende. Selv vi som pårørende blir tause i denne situasjonen. Det er akkurat som vi blir kneblet. Vi venner oss til at det er begrenset hva en kan regne med av hjelp og støtte underveis. Og mange av oss lever videre med minner som kan være vonde og vanskelige å bære. Det er ikke bare et problem for den enkelte, det får konsekvenser for så mange. Vonde tapsopplevelser skaper kompliserte sorgprosesser.

De ansvarlige har svart; de beklager de uheldige hendelsene. Statsråden fortsetter videre; det har vært en utredning, det kommer en stortingsmelding, vi kommer nå med en ny plan…

Jeg har selv sitter i flere av disse utvalgene. Jeg har sågar kommet med en dissens fordi forslagene i det utvalget jeg satt, ikke kom med virkemidler som jeg mener treffer godt nok (NOU 2017:16 På liv og død). 

I dette landet hvor vi rangeres på topp mht til ressurser og ressurser som brukes på helsetjenester, hvor vi har større tetthet mht utdannet helsepersonell pr innbygger enn andre land - er ikke svaret «mer ressurser, mer kompetanse og velferdsteknologi». Vi må begynne å se på hvordan vi forvalter, dvs organiserer fellesgodene.

Vi trenger å organisere tjenestene på en ny måte, spille på lag med frivillige i mye større grad og støtte opp om pårørende underveis. Vi trenger ikke mer av det samme. Det har vi lang nok erfaring med ikke fungerer godt nok. Min dissens om hospice som en forsterkning og et supplement til helsetjenesten er en modell som har vist seg å fungere godt i andre land. En økonomiberegning knyttet til denne dissensen viser at dette også er en billigere løsning enn det helsetjenesten satser på av spesialiserte tilbud i dag. Nesten for godt til å være sant; Ikke bare er det et tilbud som treffer bedre, men kostnadsmessig er det mer lønnsomt.

Så min oppfordring til oss alle og politikere i særdeleshet. Det finnes løsninger på en opplevd utfordring. La oss begynne å gjøre noe. La oss ta pårørendes triste erfaringer på alvor og arbeide for at flere skal få en verdig avslutning på livet!  Vi har som samfunn ikke råd til å la være.

Astrid Rønsen

Førstelektor NTNU/ Styreleder Hospiceforum Norge

Les mer om mer disse temaene:

helsedoden

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt