I Jesu liknelse om arbeiderne i vingården velger jordeieren å gjøre noe godt. Han gir alle arbeiderne en hel dagslønn, selv om noen av dem strengt tatt bare har jobbet en times tid. De andre arbeiderne, som har jobbet hele dagen, blir sinte. De har riktignok fått sin lovede dagslønn, men lar seg provosere av at jordeieren velger å være så raus.
Ikke alle liker at andre velger å gjøre noe godt. Ikke den gangen, i vingården, og ikke i dag. Tvert om kan det virke som om det er en menneskelig respons å reagere med forakt når andre velger å gjøre noe godt. I alle fall hvis de får for mye oppmerksomhet.
«Ser du med onde øyne på at jeg er god?» spør jordeieren i liknelsen, og det samme kunne Hans Olav Lahlum, Greta Thunberg og Arne Viste ha sagt de siste par ukene.
Skatteskam
Da førstnevnte kunngjorde at han gjerne ville betale 100.000 kroner ekstra i skatt, lot ikke kritikken vente på seg. Denne gangen, litt overraskende, fra Høyres politiker Heidi Nordby Lunde som mente Lahlum på den måten påførte andre «skatteskam». At han gjorde noe enestående, som samfunnet burde ha takket ham for, ble i stedet vendt til noe negativt.
Greta Thunberg, på sin side, måtte tåle kritikk fordi hun valgte å seile til New York i stedet for å fly, noe som visstnok ikke var helt miljøvennlig likevel når regnestykket ble lagt frem. Båtmannskapet måtte nemlig flys over Atlanteren for å seile båten tilbake til Europa. Kritikerne mente derfor at Gretas reise var nullet ut.
Og slik er det nesten hver gang den 16 år gamle jenta forsøker å gjøre noe godt – kritikken hagler fra dem som mener hun påfører andre skam.
Risikerer fengsel
Til sist er nevnte Arne Viste forberedt på å sone i fengsel for å ha skaffet arbeid til flere papirløse (VL, 26.08). Hans medmenneskelige engasjement kan resultere i fengselsstraff.
Så hva skyldes det at vi har så vanskelig for å tåle «de gode»? Vi konsumerer fortellinger om ondskap og bestialiteter i store monn; nesten alle romaner og serier jeg ser på, handler på en eller annen måte om svik, løgn, sjalusi, bedrag og drap.
Det gode derimot, får lite oppmerksomhet i kulturen vår. Det er sagt at det ikke er det ondes problem som er interessant, men «det godes problem». I lys av de siste par ukers hendelser, kan det virke nettopp slik.
Smarte strategier
Vi har et problem med godhet. Vi mistenkeliggjør den. Ta for eksempel et begrep som «godhetstyranniet» – som om det å ville gjøre noe godt gjør en til en «tyrann». Kan hende lider vi under en kollektiv forestilling om at ren godhet og altruisme egentlig ikke finnes, og at alt kan spores tilbake til smarte «godhetsstrategier» som ved nærmere ettersyn viser seg å være egoistisk motivert.
Jeg kan godt forstå at arbeiderne i Jesu liknelse blir provosert. Fra deres ståsted skulle de hatt mer penger enn de som hadde jobbet mindre enn dem. For arbeiderne som bare hadde jobbet en times tid, må det ha vært en overraskende, forvirrende og stor glede.
For den som er mottaker av noe godt, kan godheten oppleves som et under, et mirakel. Og for den som gjør noe godt, kan det kjennes selvfølgelig eller nødvendig. Som en slags … plikt.
Den gode lyktetenneren
En fin liten fortelling om godhet går slik: «Før det ble vanlig med strøm og gatelys, fantes et gasslykter i byene. De ble tent ved at lyktetenneren stakk en stav med et lite flammebluss opp i lykta og antente gassen. På en liten høyde utenfor byen sto en gammel mann og så hvordan lykt etter lykt ble tent rundt i byen. Men noen lyktetenner kunne han ikke se, for det var mørkt.
Den gamle tenkte med seg selv: «Lyktetenneren er et fint eksempel på hva et godt menneske er; de gjør lite vesen av seg og ber ikke om å bli sett, kanskje legger vi ikke engang merke til dem. Vi vet bare at de har gått forbi, på grunn av alle lysene de har etterlatt seg.»
