Israel ble ikke skapt av De forente nasjoner

Ken Coen, er redaktør av «Facts and Logic about the Middle East» (FLAME) som publiserer undervisningsmateriell som skal korrigere løgner og misforståelser om Israel og dets forhold til utlandet. Han skrev i siste nummer av bladet om de mest utbredte «falsehoods about the creation of Israel». De lyder etter min mening historisk og folkerettslig troverdige. Han pålegger alle med historisk innsikt  å avsløre løgnene. Det gjør jeg med glede.

De falske påstander, som ironisk nok, ofte blir fremsagt både av Israels supportere og av dets fiender, går ut på at Israel ble skapt av De forente nasjoner i «the Palestine Partition Resolution 181», som ble vedtatt den 29. nvember 1947, og som ble implementert ved Storbritannias tilbaketrekning fra sitt mandat den 14. mai 1948.

Det er en ondsinnet løgn å fremstille Israels eksistens ene og alene som et resultat av "the kindness of strangers». Det skal jeg forsøke å bevise i det følgende.

Staten Israel er ikke et fremmedelement, som ble pådyttet regionen av krefter utenfor Midtøsten. Faktum er at jødene hadde lengtet etter, drømt om og kjempet for å komme tilbake til sitt tapte hjemland i tre tusen år. Sionismen begynte som en moderne bevegelse i 1897, da jødene allerede så smått hadde begynte å slå seg ned i det som den gang ble kalt Palestina, og som kuliminerte med «Israel’s Declaration of Independence» i 1948, dagen da Storbritannia kastet in håndkleet og forlot Palestina med halen mellom bena. og overlot konkursboet til FN.

Disse to datoene i henholdsvis 1947 og 1948 var dramatiske begivenheter i den sionistiske drøm om å skape en jødisk nasjon i sitt historiske hjemland, og blir markert på ulik måte i Israel og blant diasporajøder. Den 29. november datoen da FNs generalforsamling stemte for å anbefale en deling av Palestina, blir i dag ganske enkelt forbigått i all stillhet i Israel. Den har fått null oppmerksomhet.

Den 14. mai, eller den tilsvarende dato i følge den jødiske kalender, blir derimot feiret med stor begeistring som Israels uavhengighetsdag av alle israelere, unntatt araberne, Jeg har i en trådstarter på verdidebatt  for noen år siden skrevet om britenes beryktede White Paper som Underhuset vedtok like før utbruddet av 2. verdenskrig i 1939, som forhindret jødisk innvandring til Palestina. Verken jødiske eller palestinske arabere ønsket britisk tilstedeværelse i det tidligere mandatområdet, og 2. verdenskrig brøt ut like etterpå. Da Storbritannia overga sitt mandat til FN to år etter verdenskrigens avslutning, opprettet verdensorganisasjonen: «United Nations Special Committee on Palestine» (UNSCOP). Komiteen anbefalte at den eneste rettferdige løsning for Palestina var at området ble delt i en jødisk og arabisk stat. Grensene som UNSCOP foreslo for de to respektive stater var ytterst upraktiske og tok lite hensyn til frontlinjene som partene hadde opprettet etter Israels frihetskrig. I den 12 måneders krigen stjal Jordan og Egypt alt land som kunne ha blitt UNSCOP's  palestinske stat.

FNs generalforsamling vedtok med en avstemning, der 33 var for, 13 imot, og 10 avsto fra å stemme, inkludert Storbritannia, å godta planen og å anbefale dens implementering. Avstemmingsresultatet skapte intet annet en kaos og mer krig, for «grensene» var unaturlige

På tross av at Den arabisk liga, trent av britiske offiserer, hadde lovet å utslette en hver jødisk stat, som måtte se dagens lys, ba FNs Hovedforsamling om at FNs Sikkerhetsråd måtte sikre at delingsplanen ble satt ut i livet. Som David Ben-Gurion, Israels første statsminister, så treffende og kort uttalte det i 1949: «FN løftet ikke en finger for å stoppe det arabiske stormangrep, som satte inn 15. mai på Nakbah-dagen

Sikkerhetsrådet overvåket situasjonen og besluttet å la «the chips - or the Jews - fall where they may». Selv om FN delingsplan ga et skinn av å være en støtte til den sionististiske sak, som også den europeiske skyldfølelsen for Holocaust, tilsynelatende gjorde, var det bare krokodilletårer!

Israels fødsel 14. mai 1948 var helt og holdent en bedrift utfløst av den sionistiske drøm gjennom anstrengelsene til Haganah og world Jewry. Verken FN eller noen annen nasjon, med unntak av Tsjekkoslovakia, sendte en eneste patron for å hjelpe Ben Gurion og Haganah, forløperen til Israel Defense Forces, slik at Israel skulle være sikret å overleve. Etter å ha vedtatt den tannløse delingsplanen vendte verden og Generalforsamlingen ryggen til jødene og lot dem seile sin egen sjø. Krigen varte i nesten et år. Da jødene så ut til å få et overtak i krigen, våren 1949, forlangte FN våpenhvile. Som også stormaktene gjorde i 1967 og 1973 da Israel var i ferd med å vinne i de to krigene -  til de flestes fortvilelse.

Faktum er at delingsplanen fra 1949 aldri har blitt satt ut i livet, og ble værende et omstridt spørsmål i kjølvannet av den massive arabiske invasjonen av den spede staten. Våpenhvilegrenser ble trukket der troppene sto, der og da. De har i palestinsk arabisk språkbruk/propaganda senere feilaktig blitt kalt for «grenser». Ingen fredsavtale har senere blitt inngått med andre land enn Jordan og Egypt, ikke med Palestina-araberne.

Delingsplanen har ikke hatt noen betydning for historiens gang i Midtøsten. De forente nasjoners udugelighet i forbindelse med delingsplanen har blitt gjentatt utallige ganger.

Ikke bare unnlot FN å hjelpe Israel å overleve det arabiske stormløpet i 1948, men organisasjonen har vært en trofast agent for antisemittiske krefter i 70 år, som har forsøkt å undergrave Israels legitimitet og dens mulighet til å overleve.

Ken Coen skriver til slutt i sitt undervisningsmateriell, «Facts and Logic about the Middle East» (FLAME): I diskusjoner med venner, familie og meningsmotstandere må Israels-venner advare mot falske rapporter, som sier at det var FN som prakket på palestinerne en jødisk stat i Palestina, og at Israel følgelig bør bøye seg for og respektere verdensorganisasjonen og dens underorganisasjoner når de kommer med kritikk og vedtak som angår Israels behandling av sin minoritetsbefolkning!   Landet skylder FN både sin eksistens og sin legitimitet! Hykleri kalles det.

Venner familie og meningsmotstandere bør høre at Israel ikke har noe å takke FN for, og at grunnen til dets eksistens som et demokratisk land og forbilde for alle land i regionen, er ene og alen jødenes egen fortjeneste. Ben Cohen skriver i sitt undervisningsmateriell at Israels velfungerende demokrati, respekt for minoriteter og evne til å forsvare seg mot en fiendtlig verden har landet oppnådd - på tross av FN.