Humanetikere har protestert kraftig mot å få uønska brev og meldinger fra kirka. Hvorfor sender da Human Etisk Forbund meldinger til kirke-medlemmer på epost?
I flere forskjellige reklamesendinger til min epostkonto, har HEF spurt: «Ufrivillig medlem i kirken?». Nei, men jeg er ufrivillig mottaker av HEFs negative misjonering. Å oppfordre folk til å gå ut av sin tradisjon og kulturelle sammenheng er kulturimperialisme.
Det ville det også være, om kirka sendte samme type post til HEFs medlemmer. I en så stor medlemsmasse vil det alltid være noen som ikke lenger deler et ateistisk livssyn, men som fortsetter i organisasjonen fordi det er tradisjon i familien og blant kompiser.
En som uoppfordra meldte seg ut av HEF og inn i kirka, var skuffa over Humanismens Hus. Ved å betale kontingent, hadde aggressive mobbere fått rett til å kalle seg humanister og oppnå tillitsverv. Humanisme var ikke lenger ei kvalitetsbetegnelse av edelt og uselvisk arbeid for menneskeverd.
Da HEF har utvatna begrepet, kaller Wikipedia Franz Fanon en humanist. At han fikk geriljabevegelser i flere verdensdeler til å likvidere uskyldige mennesker, for å skremme andre uskyldige til lydighet, kan umulig være humanisme.
Humanisme ville det være om HEF - i stedet for utmelding - hadde noe positivt å utfordre meg på i sine emailer. Da ville jeg motta dem med takk og glede; for gode humanetikere har jeg opplevd fellesskap og samarbeid med. I symbiose med kirke og kristen misjon har jeg sett at humanetikk kan fungere som ekte humanisme.
Men på egne ben og som motstander av kirke og kristen tro, blir humanetikk lett arrogant og totalitær. Illusjonen om at livssyn og etikk kan bygges på vitenskap, er ei overtro som har skapt mange tragedier. Virkningshistoria til humanetikk, marxistisk humanisme og den internasjonale humanistbevegelse er like blodig og urettferdig som evolusjonen er det. At sosial-darwinisme er vitenskap, er ei mager trøst for ofrene:
Eksempelvis ble det forskrekkelig i 1964 da psykiater Lars Ullerstam og Pax forlag baserte etikken på det som den gang var god vitenskap. I boka «De seksuelle minoriteter» ble pedofili og incest anbefalt som noe godt og bra for barn og voksne. Hvordan hjelpe dem som blir kalt perverse til seksuell lykke? Det var oppdraget i ‘hjelpeprosjektet’ psykiateren og Pax starta. Siden da har overgripere reist frimodig rundt i verden. Med støtte i vitenskap ble sex med små barn normalisert av liberale livssynshumanister som sa at sex er godt for alle uansett alder. Det humanetiske kamerater kalte frihet fra det hinsidige og hemmende kristen seksualmoral, førte til misbruk, overgrep og slaveri for andre. Dette er et stort og økende problem, som politiet ikke klarer å løse.
Overgrep foregår også i kirke og misjon. Alle trenger vi kritikk og korrigering. Ingen av oss er så gode at vi forstår eller mestrer alt. Uten kritikk og realitetsorientering sporer vi så lett av fra våre gode målsetninger. Derfor er syndsbekjennelse viktig i gudstjenestene. Det bør også få sin plass i HEFs liturgier om de skal bli ærlige overfor livet slik som det leves. Da først kan vi kalle oss humanister.
«1 av 2 nordmenn sier de har et humanistisk livssyn» skriver HEF. Så bra! tenker jeg. «Mange er likevel medlem i kirken», klager HEF i sine epostmeldinger til meg. Klagen er urettferdig, da medlemskap i kirka er god tradisjon og viktig kultur for folk flest med eller uten ei personlig tro. Kirka er vår mor og har tro nok for alle; jfr. virkningen av venners tro i evangeliet.
Også jeg har et humanistisk livssyn. Det er kristent og kirkelig slik det har vært tradisjon og kultur for lenge før HEF ble stifta. Det er derfor både rett og naturlig at det er flere humanister i kirke og kristen misjon enn i HEF. Dette er noe gode humanetikere gleder seg over.
Dette og mye anna har jeg skrevet om i boka Kulturkræsj som kom ut på Embla Akademisk nå i sommer. Responsen fra humanetikere har vært positiv. Boka forteller om kampen mellom marxisme, ateisme, kristendom og islam i Etiopia og Norge. Samtidig oppfordrer den til respekt og samarbeid. Ingen av oss er så store og flinke at vi ikke trenger hjelp fra hverandre. I stedet for utmeldingsmailer må det samarbeid til, skal vi kunne løse de presserende problemene som vitenskap og vår levemåte har påført mennesker, dyr og natur over hele kloden. Mvh Hans Birger Neergård
