Berøringsangst eller viktig samtale?

Et kjent retorisk grep er å forsøke å vri debatten til det du vil snakke om, selv om temaet er noe annet.

Men det er også mer finurlig retorikk som har samme formål. Nemlig å skape et innbilt fiendebilde. I det siste har jeg vært i mange debatter om religions- og livssynspolitikk. Der har jeg merket meg at både  familieministeren og hans statssekretær benytter begrepet «berøringsangst». Det ene var med henvisning til en debatt om hvorvidt skolelag skal få avholde møter i skoletida. Hvilke rammer som skulle gjelde for dette? Skal man få servere boller på møtene? Ministeren brukte begrepet berøringsangst for å forklare motstanden mot dette. Implisitt, de som skapte debatt om dette, var har en eller annen udefinerbar (?) angst for troen, budskapet, eller kristendommen? Den andre episoden kom i en samtale der muslimske ledere fremførte uro for at flere muslimske kvinner opplevde seg diskriminert når de søkte jobb fordi de brukte hijab og at dette førte til at de ikke fikk jobben de ønsket. Statssekretærens svar var «berøringsangst». Hun sa noe sånt som at det er beklagelig det er så mye berøringsangst mot religiøse symboler blant folk, og trakk inn debatten der en nyhetsreporter på TV brukte kors for mange år siden.

I tros- og livssynsmeldinga som regjeringa nettopp har avgitt til Stortinget, diskuteres forholdet mellom religion og trosfrihet opp mot andre verdier samfunnet bygger på, menneskerettighetene, barne- og kvinnekonvensjonene. Hvor går grensen mellom disse verdiene?

Når religiøse og teologiske verdier møter universelle og humanistiske verdier kan det altså oppnå konflikter, slik vi har sett det i saken om skolelag og hijab på jobb. At noen problematiserer dette handler ikke om berøringsangst. Det handler om en viktig demokratisk rett og plikt til å nettopp diskutere hvor grensene skal gå og hvordan disse verdiene skal vektes mot hverandre. Og den debatten skal foregå i det offentlig rom, meninger skal brytes med respekt for hverandres syn, med klokskap og forstand.

Hvilken plass religiøse symboler skal ha i det offentlige rom er det viktig å diskutere, uten å tillegge andre meninger som frykt eller redsel for selve innholdet i religionen eller troen. Diskusjonene om rammer og grenser er livsviktige i et demokrati. Et demokrati kan ikke fungere uten religionsfrihet. At ethvert menneske har en ukrenkelig verdi er en menneskerett, alle har rett til å være den de er, tro på det de tror på og mene det de mener uten å møte på sanksjoner. Men det er likevel rammer for dette. Det store fellesskapet har laget et felles normsett, en kontrakt, kan man si, gjennom våre lover. Disse er samfunnets felles retningslinjer for akseptert oppførsel. Ytringer skal ikke være hatefulle. LHBTI folk skal ikke diskrimineres for å være den de er. Teologi og tro skal ikke styres av politikere.

I denne demokratiske samtalen er det ulike syn på hvordan dette skal omformes til praktiske kjøreregler i hverdagslivet. Skal forkynnelse være tillat som sier at homofili er synd? Er hijab tillat på jobb? Hvilke regler skal gjelde for organisert aktivitet i skoletida?

Diskriminering i arbeidslivet skal ikke skje. Likevel er det i enkelte yrker forbud mot heldekkende ansiktsplagg og religiøse klessymboler. Som i nyhetsformidlingen på TV, i politi og domstolene. Dette handler om å finne de gode balansene mellom det å skulle legge til rette for tillit i alle miljøer og bidra til å skape et større fellesskap.

På skolene er det tillatt med organisert aktivitet som ikke er direkte skolerelatert. Forskrifter og regler for dette er gitt og de skal tolkes inn i en praktisk hverdag.

Å beskylde de ansvarlige for håndhevinga av disse reglene for å ha berøringsangst mener jeg er et feilspor.  Underliggende kan jeg forstå begrepet som et forsøk på å skille troende og ikke troende på en unødvendig måte. For jeg forstår ikke meningen med ordet. De som tar opp disse sakene enten de er for eller mot, er vel så langt fra bundet av berøringsangst som noen. Å diskutere disse grensene er livsviktige for et demokrati. For viktige til å bli forsøkt begrenset til at det handler om berøringsangst.