Å se gullfiskbollen

'Ordet hvit mann brukes ofte i dag i en negativ sammenheng, og vi ville derfor ikke at det skulle bli hengende.» Det uttalte Hans Rustad, redaktør i Document.no, til Medier24 da han skulle begrunne hvorfor de så tidlig offentligjorde identiteten til mannen som stod bak terrorforsøket på moskeen Al-Noor Islamic Center.

Mannen er også er siktet for drapet på stesøsteren, Johanna Zhangjia Ihle-Hansen (17).

Kvinnehat

Terroristens motiver og bakgrunn går inn i et mønster. Ifølge den amerikanske organisasjonen Everytown har over halvparten av gjerningsmennene i masseskytinger begått vold i nære relasjoner, eller tatt livet av kvinner som står dem nær. Kvinnehat er en sentral del av den ideologiske overbygningen til mange høyreekstreme, og knyttes blant annet til en frykt for at synkende fødselstall vil føre til «white genocide», et samfunn hvor mennesker med hvit hud havner i mindretall, før de blir helt utryddet.

Slike ideer inspirerte Breiviks terrorangrep 22. juli, som i tur inspirerte Christchurch-terroristen Brenton Terrant – som igjen inspirerte Philip Manshaus. Det vi så langt vet om ham er at han var aktiv i ekstreme nettfora; at han er interessert i Quisling; og at han anser seg som en aktør i en «rasekrig».

Aktualisert hvithet

Med den norske oversettelsen av Claudia Rankines Citizen som kom i fjor, med tittelen Medborgar, har hvithet som politisk begrep blitt aktualisert også her til lands. Hun skriver om sine erfaringer med rasisme i all sin bredde - fra mer eller mindre velmente bemerkninger, antakelser fremmede mennesker har om en på bakgrunn av hudfarge, til rasistisk vold. Hvitheten er strukturell, altså er den vanskelig å på øye på for oss som er hvite, men handler om makt, normer, holdninger, og politikk og sosioøkonomiske forskjeller.

Den nylig avdøde forfatter og nobelprisvinner Toni Morrison beskrev det som å få øye på gullfiskbollen.

Mange vil sikkert huske hvordan gjerningspersonen først ble antatt å være muslimsk den julidagen i 2011. En hvit terrorist var nærmest utenkelig.

Jaget og spyttet på

Den norske historien er annerledes fra den amerikanske. Men rasistiske ideer får økt oppmerksomhet også her, i nettfora, i nyhetene, i uttalelsene til fremtredende politikere eller statsstøttede organisasjoner. I våres opplevde en gravid kvinne å bli jaget og spyttet på i Oslo av en hvit kvinne, som ba henne «reise tilbake dit hun kom fra». Hun endte opp med skrubbsår og sykehusinnleggelse.

Under minnemarkeringen i Oslo for angrepet på Christchurch-moskeen i New Zealand, nikket mange gjenkjennende da appellantene sa de fryktet økt rasisme i Norge. Flere krevde politiske tiltak, deriblant en egen norsk handlingsplan mot muslimhat i tillegg til den som er under arbeid om rasisme og diskriminering. Etter angrepet på moskeen i Bærum har flere hevdet at det er blitt vanskeligere å være muslim i Norge de siste årene. «Det har aldri har vært så vanskelig å være muslim som under Solbergs regjeringstid», uttalte Irfan Mushtaq, styremedlem i Al-Noor moskeen i Bærum, i gårsdagens Klassekampen.

Når den benevnes

Ideer om hva som er «normalt», «universelt» og «norsk» er hele tiden i glidning. Mange opplever denne reforhandlingen som devaluerende og frykter for den hvite manns gode rykte. En annen tilnærming er å verdsette hvordan hvitheten trer fram – når den benevnes. Og anerkjenne at det er slik vi får øye på «gullfiskbollen».

For det handler ikke om en nedvurdering av hvite menn eller forsøk på å sette dem i en «negativ sammenheng», slik Rustad antyder, men en overordnet bevissthet omkring hva rasisme er og kan være - i alle sine valører. Fra keitete uttalelser om hvordan muslimer og afrikanere «er», til hets og diskriminering, og til den som er direkte livstruende.