Ingen skam å snu

Utdanning er en menneskerett som altfor mange i dag ikke får oppfylt. Kristin Clemet svarer Studentenes og ­Akademikerenes Internasjonale Hjelpefond ( SAIH) at det haster å gi alle barn god utdanning. Det er vi selvsagt enige i. Vi er også enige i at bistand fortsatt må ha en stor rolle i å oppfylle denne retten i mange land. Derimot mener vi ikke ­International ­Finance Facility for Education (IFFEd), en foreslått ­lånefinansieringsmekanisme for ­utdanning, er løsningen på dette.

Høyst diskutabelt. Clemet hevder ­IFFEd vil kunne utløse store låne­summer til ­utdanning gjennom garantier og innskudd, som skal utløse store summer i det private lånemarkedet. I en pressemelding hevder IFFEd at summen kan bli 10 ­milliarder dollar, som igjen vil ­kanaliseres gjennom de store utviklings­bankene. Hvorvidt 10 milliarder dollar er en realistisk sum er høyst diskutabelt i seg selv. Deretter kommer det store spørsmålet om hvor disse pengene skal tas fra. Støtte til IFFEd vil innebære en vridning av bistandsmidler til de store utviklingsbankene, som i større grad er donordrevet og innebærer en styring av mottakerlandenes politikk gjennom krav for å motta støtte, såkalt kondisjonalitet. Det har ikke alltid kommet gode ting ut av slike initiativ.

Flere av bekymringene rundt IFFEd er ifølge Clemet besvart i Utdannings­kommisjonens rapport (2016), der ­ideen om IFFEd først ble fremmet. Noe av ­problemet med kommisjonens ­rapport og påfølgende dokumenter, er at de ­besvarer «alt», også på motstridende vis. En viktig bekymring fra SAIH og andre sivil­samfunnsorganisasjoner er ­bekymringene om økt gjeld og gjeld­sårbarhet.

Å lånefinansiere rettigheter er ikke ­bærekraftig. Lånepengene må tilbakebetales med renter, samtidig som kostnaden de dekket (utdanning) fremdeles er like stor eller større. Donorland, som Norge, må jobbe med å styrke mottakerlandenes nasjonale ressursmobilisering, for eksempel gjennom skatt, for å sikre bærekraftig utdanningsfinansiering.

Risiko for gjeldskrise. Prospektet til ­IFFED hevder at det ikke skal lånes penger til land som befinner seg i risiko for gjeldskrise. Samtidig er Pakistan ett av landene IFFEd trekker frem i sitt prospekt - et land som Eurodad (European Network on Debt and Development) peker på som et land i risiko for gjeldskrise.

På samme måte skal IFFEd ifølge ­prospektet følge nasjonale utdannings­planer. Samtidig lovpriser Clemet ­initiativets mål om å «ansvarliggjøre landene selv og sette søkelyset på de ­resultatene som skal nås». IFFEd skal altså både følge nasjonale planer og være en «lite innblandet donor», sam­tidig som ­mekanismen skal ­revolusjonere ­utdanningsbistand med resultatbasert ­finansiering, altså kondisjonalitet og ­donorstyring.

Stjele midler. IFFEd byr på mange ­uklare svar, og hvordan mekanismen vil fungere - og om den vil k­omplementere eller tappe andre bistandsinitiativ - er usikkert. Man vet ennå ikke om låne­garantiene skal tas over bistands­budsjetter eller ei. Den dagen giver-land som Norge må innfri garantiene de har stilt, kan det innebære at IFFEd vil «stjele» midler fra andre utdanningsprosjekter som er lokalt forankret, har demokratiske strukturer og verner om marginaliserte gruppers behov, slik som GPE (Global Partnership for Education).

I GPE samles mottakerland, sivil­samfunn, lærere, donorland og internasjonale organisasjoner om planer for å sikre utdanning til alle gjennom ­demokratiske prosesser, og finansierer ­mottakerlandenes egne sektorplaner for utdanning, hvor marginaliserte grupper har særskilt fokus. Det er fremdeles ­usikkert hvorvidt IFFEd vil evne å nå de mest utsatte og marginaliserte og sikre at ingen etterlates.

Mye av usikkerhetene skyldes at ­prosessene rundt IFFEd har vært lukket, på tross av at det er store pengeløfter i omløp allerede. Det er urovekkende at både representanter fra mottakerland og sivilt samfunn holdes utenfor prosessene rundt IFFEds utforming.

Prestisje. Et av Clemets hoved­argumenter synes å være at dette er et norsk initiativ som Erna Solberg har ­knyttet mye prestisje til. Sånn kan ikke ansvarlige land drive bistandspolitikk. Nettopp higen etter «å prøve noe nytt» og lansere nye initiativer der det allerede ­finnes haugevis, bidrar til fragmentering og byråkratisering av bistanden. Å ­sikre kvalitetsutdanning til alle med bære­kraftig finansiering er helt essensielt for en bedre verden, og bør være viktigere enn å holde seg til det Norge har ment tidligere.

IFFEd er ikke initiativet å støtte når det verden trenger er mekanismer som sikrer bærekraftig finansiering av utdanning og medvirkning fra mottakerland. Det er ­ingen skam å snu.

Sunniva Folgen Høiskar, Leder SAIH