Sant og usant fra Lomheim

Tragisk nok sprakk nylig saken om Sylfest Lomheims diskreditering av min forskning gjennom mange år, først i Klassekampen, dernest i Vårt Land. Jeg har ved et utall anledninger gjennom åra forsøkt å få Sylfest Lomheim til å skjønne at han må følge elementære etiske forskningsetiske retningslinjer ved medforfatterskap, men det har han aldri vært interessert i. Så måtte det dessverre bli en mediesak. Ikke uventa valgte Lomheim å bruke storslegga og slå tilbake i stedet for å beklage. Han bruker blant annet ordet «løgnaktighet» om Åste Dokkas framstilling av forfatterskapet i Når dere ber, en beskyldning han interessant nok retter mot meg, ikke Dokka, når hun påpeker det som står i bokas forord, at han har skrevet ett og et halvt kapittel, jeg sju og et halvt, i nevnte bok.

Til dette svarer Lomheim: «Hvis Thomassen hadde sagt som sant er, ville hun måtte innrømme at vi har gått gjennom alle eksemplene i boka sammen, selv om den er delt inn i kapitler.»

Lite interessert

Hva er sant og usant i denne saken? Lomheim har blitt kreditert titalls ganger fra min side for at boka ble til. Men han var svært lite interessert i det tilblivende manuset før i siste runde, i april-mai 2013. Han leste et innledningskapittel høsten før, men mellom det og tida fram til siste runde, var han mest interessert i sine egne prosjekter.

Har Lomheim gjennomgått alle eksemplene i boka? Han satt definitivt ikke og studerte det jødisk-kristne bønnemønsteret, berakah- og hodaya-bønner, gravde fram ur- og oldkirkelige kilder, satte seg inn i middelalderens bønnepraksis, studerte reformatorenes bønnespråk, pietismens og ortodoksiens uttrykk, leste seg opp på Gustav Jensen, den liturgiske bevegelse og liturgisk teologi. Han hadde verken interesse for eller kunnskap om kjønnsinkluderende språk og feministteologi, og han hadde aldri hørt om Charles Taylor, Linda Woodhead og Paul Heelas, forskere jeg fikk innblikk i gjennom kolleger på Det teologiske fakultet. Den som derimot satte seg inn i dette, var professor Geir 
Hellemo. Han leste gjennom manuset grundig og kompetent i denne fasen.

Manglende kjennskap

Da jeg tok i bruk begrepet «nykapitalistisk retorikk» som en betegnelse på nyere bønnespråk, var det etter omfattende studier av Richard Sennett og de nevnte modernitetskritikerne, et studium som tilrettela hele det analytiske rammeverket for boka. Lomheim satt ikke nedgravd i høringsmateriale fra gudstjenestereformen i Den norske kirke og sorterte ut eksempler som kunne brukes i boka. Det var det jeg som gjorde. Dette kan dokumenteres fordi jeg mot slutten av april 2013 sendte mine egne kapitler som vedlegg til en søknad til en akademisk stilling, kapitler Lomheim ikke hadde sett.

Sin manglende kjennskap til mine kapitler røper Lomheim på ymse måter. Blant annet skriver han i en kronikk om bønnespråk i Klassekampen 25. november 2015, «Bærekraftig bønn», om noen formuleringer han mener er forbilledlige: «Gjør de hungrige mette, oppreis de svake, trøst de motløse». Dette har han tatt fra boka. Det Lomheim ikke har fått med seg, er at det er en bønn jeg etter mye arbeid greide å oppspore som det eldste eksempelet på en forbønn fra oldkirken, gjengitt i 1. Klemensbrev, år 96. Dette skriver jeg om i kapittel 3 i boka. Dette har gått ham hus forbi, i likhet med så mye annet.

Elementære retningslinjer

Jeg har kreditert Lomheim for boka i seks år, og for svært mye annet i nærmere tolv år. Samtidig har jeg gjort omfattende usynlig, men dokumenterbart arbeid i flere av hans bøker og artikler, arbeider som etter 2008 tok en påfallende dreining mot teologiske tema, men også dette har Lomheim tilslørt gang etter gang.

Er det ikke på tide at Sylfest Lomheim snart følger elementære forskningsetiske retningslinjer og i det minste krediterer meg for det som utvilsomt er mitt, tre fjerdedeler og hovedforfatterskapet til boka Når dere ber? Han har åpenbart sine grunner til å prøve å skjule min rolle i hans liv og virke gjennom snart tolv år. Men om professoren, A-kjendisen og kulturmannen Lomheim ikke forstår av seg selv at en senior ikke bør annektere forskninga til en førsteamanuensis som stadig er i en kvalifiseringsprosess, må han forholde seg til de akademiske formalitetene som gjelder ved sampublisering.