Et kontinent i endring

Det var trafikkaos i gatene i 
Antananarivo på Madagaskar. Det var Kristi himmelfartsdag. Utenfor kirken i nabolaget tutet bilene. Det var trafikkork, og festpyntede barn og voksne overalt. Gudstjenesten – en av dagens gudstjenester i denne kirken – var over, og folk skulle hjem. I hele byen er festkledde mennesker på vei til eller fra kirken.

Jeg er nettopp kommet tilbake fra 
tjenestereise til Madagaskar.

Søndag er helligdag

Noe av det som slår meg etter mange år i Afrika, er hvordan kristendommen i større grad påvirker samfunnet. Butikkene og bodene på markedet stenger på søndager. Gatene fylles av pyntede mennesker. Jula er en viktig høytid, og julerushet med den. I Yaounde, i Kamerun, var det fullstendig trafikkork på lørdag før jul.

Afrika sør for Sahara er et kontinent der majoriteten av befolkningen er kristne. På tross av at Vest-Afrika for en stor del er muslimsk, så er 59 prosent av befolkningen i Afrika sør for Sahara kristne, i henhold til boka Christianity in Sub-Saharan Africa (2017).

Tettere bånd

Da kristen tro ble innført som statens religion i Norge og Europa, innebar det tettere bånd mellom kirke og stat, politisk og religiøs ledelse. Disse båndene er der fremdeles, selv om kirken i Europa i dag har langt mindre innflytelse enn før.

Også i Afrika utvikler det seg tettere bånd mellom kirke og stat i forlengelsen av at kristendommen blir majoritets-
religion. Og selv om få av kirkene enkeltvis er enerådende på nasjonalt nivå, er mange av dem dominerende regionalt. I hvert enkelt land er det etablert økumeniske kirkeråd, de fleste store og små kirker er medlemmer. Kirkerådene er ofte svært viktige organer.

På sitt beste, slik vi så det sørafrikanske kirkerådet under ledelse av Desmond Tutu i anti-apartheidkampen rundt 1990, 
bidrog Kirkerådet aktivt i å bekjempe apartheid. Også på Madagaskar har Kirkerådet bidratt aktivt i fredsmegling og forsoning, som under den politiske krisen i 2002.

Sammenblanding av makt

På Madagaskar regner en at over halvparten av landets 27 millioner mennesker, er kristne. Det er tre store kirker; den lutherske, den reformerte, og den katolske kirken. Hver av dem har 2,5-4 millioner medlemmer, kanskje mer. Disse tre kirkene bytter på å lede det madagassiske kirkerådet. I tillegg er det mange pinsevenner/karismatiske kirker, men de er ikke medlemmer av Kirkerådet.

De siste ti årene har vi sett eksempler både på rå maktbruk og sammenblanding av makt mellom kirke og stat, men også kirker som er kritiske til maktmisbruk. Den katolske kirken har nylig sendt ut hyrdebrev der de fordømmer makt-
misbruk, mens det blir hevdet i mediene at enkelte i ledelsen i den lutherske kirken har vært aktive medspillere til kandidater i det nylige presidentvalget.

Kirkene kan altså være en god opposisjon, en utfordrer til makten, og det er de ofte. Like ofte ser vi at den religiøse og 
politiske makten blandes. Kirke-
lederne i de store kirkene i Afrika er viktige personer i hjemlandet. Selv om de fleste medlemmene er fattige, blir summen av dem mange, og summen av pengene de samler inn er stor. Lederne får mediedekning, presidenter og politikere møter opp i kirken, og kirkeledere deltar aktivt i valgkamper.

Bevegelser nedenfra

I Europa har vi også erfart at når sammenblandingen mellom stat og kirke blir for sterk, så vokser det fram bevegelser nedenfra, som med Haugebevegelsen i Norge, som bidro til fornyelse og vekkelse. Dette ser vi også tegn til i Afrika. På Madagaskar ser vi det blant annet i kirkens Use your talents-bevegelse, der det er en større 
bevissthet og engasjement for den rollen menighetene og enkeltpersoner selv kan ta i utviklingen lokalt.

Kraften som ligger i de kristnes tro på egne evner og ressurser, kan bidra til å skape en stor motbevegelse til den politiserte kirken. Det blir spennende å følge utviklingen videre.