Om sexdukker, nekrofili og den offentlige moral

I mai 2019 ble en finnmarking dømt til 60 dagers fengsel og en bot på kr 10.000,- for besittelse av en sexdukke i barnestørrelse. Dommen ble anket til  Høyesterett. Det er også tidligere forekommet at menn er blitt dømt for slike besittelser, selv om loven i seg selv ikke forbyr noen å eie dukker med barnlig utseende, heller ikke slike som er myntet på seksuell aktivitet. Det ser altså ut som om moralpolitiet har tatt ansvar der de mener at jusen synes å svikte.

På 1960-tallet eksperimenterte grunnleggeren av Church of Satan, Anton Szandor LaVey (1930-1997), med å lage dukker som kunne brukes til "grensesprengende" seksuell aktivitet, altså lyster og tilbøyeligheter man normalt ikke kan eller vil involvere andre mennesker i. Church of Satan har alltid stått for et meget liberalt syn på sex. Alt er i utgangspunktet tillatt, så fremt alle samtykker og ingen er mindreårige. Grensen går således ved sex med barn. Hvem som har seg med hverandre og hvordan de gjør det angår med andre ord ingen andre enn de impliserte parter.

I antikkens Roma var det å spytte på en byste av keiseren like straffbart som å spytte på keiseren selv. Bysten var  å anse som keiseren selv, selv om den var laget av marmor og ikke kjøtt og blod. Det samme synes å være tilfelle i dagens Nord-Korea og kanskje noen andre stater, som ikke bryr seg om forskjellen på materialene. Samme tankegang synes å bli forfektet av moralpolitiet, når de anser det å ha seg med en dukke av ett eller annet plastmateriale er tilnærmet like ille som å ha seg med et menneske. Selv om dukken ser barnslig ut, er det likevel bare en dukke, ikke et menneske.

Gjennom strømmetjenester, dataspill, bøker, film og Tv blir vi bombardert av bilder, lyd og tekst som formidler sex, vold og sex kombinert med vold, også scener der barn er implisert. Vi kan mislike det og la være å ta del i det, men vi tror ikke det vi ser er ekte, vi vet at det bare er på liksom. Selv hender det at jeg opplever slike scener som rensende; jeg får ut aggresjon samtidig som jeg ikke lenger føle behov for å dra til noen eller pine naboens katt.

Hvis Høyesterett kommer frem til at det å eie en sexdukke med barnlig utseende skal være straffbart, hva så med annet sexleketøy? Hvem vet hva sexdukkeindustrien vil finne på? Vi vet at enkelte har seg med dyr. Det forekommer også ett og annet tilfelle av nekrofili. Skal slikt sexleketøy også forbys? Hva om jeg bestiller en sexdukke, utformet som Dracula, vil jeg i så fall bli dømt for dette, fordi nekrofili er forbudt?

Hva man gjør på soverommet er og skal være en privatsak. I den grad sexdukker bidrar til å tilfredsstille fantasien og de lystene man har, men som man helst vil holde for seg selv, bør vi heller applaudere dem enn forby dem. Særlig dersom det bidrar til at barn og dyr blir holdt skadesløse. Jeg håper Høyesterett kommer til samme syn. En ting er man selv har en aversjon mot sexdukker, særlig de som til forveksling ser ut som japanske tenåringsjenter, men skal det være en god nok begrunnelse for å bøtelegge og straffe andre mennesker med fengsel?