Norge må snakke høyt om sitt nei

I morgen står det et slag om kommersielle skoler i Stockholm -  styret i verdens største utdanningsfond, Global Partnership for Education  (GPE) skal avgjøre om de skal åpne opp for kommersielle skoler. FNs spesialrapportør for retten til utdanning, Koumbou Boly Barry har slått alarm og sendt et bekymringsmelding til styret. Derfor var det betryggende da Utviklingsminister Dag Inge Ulstein sa et tydelig nei til nettopp kommersielle skoler i forrige uke. Dette kom frem på et lunsjmøte om bærekraftsmål 4 på utdanning i regi av utdanningsnettverket GCE. Norge må bruke styreplassen i GPE med kløkt og rope med utestemme, for det er sterke krefter som er for.

Argumentet for kommersialisering er forførende: Verden er ikke i nærheten av å nå målet om å gi alle barn god kvalitetsutdanning innen 2030. Statene har ikke ressurser -eller i noen tilfeller vilje – til å bygge og drifte nok skoler. Da er det bedre at kommersielle aktører kommer inn og fyller tomrommet enn at barna blir stående uten skolegang.

Redd Barna mener land gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å følge denne tankegangen. Det er tre hovedgrunner til det:

1. Det forsterker ulikhet

Gratis grunnutdanning er en menneskerett, men kommersielle skolers businessmodell er i stor grad bygget på at elever betaler skolepenger. Det går utover de aller mest sårbare i et samfunn. De aller fattigste familiene har ikke råd til å betale, om det så bare er et par dollar i måneden. Andre har kanskje råd til å sende ett barn på skolen. Det vil i nesten alle tilfeller være en gutt, og det vil nesten aldri være et barn med funksjonsnedsettelse.

2. Ikke bedre kvalitet

Skinnende reklameplakater satt opp av kommersielle skoler lover et bedre tilbud enn den offentlige skolen. Men forskningen støtter ikke reklamens lovnader. Selv Verdensbanken, hvis politikk er svært støttende til kommersielle skoler, konkluderer med at det ikke finnes belegg for å påstå at de kommersielle skolene har høyere kvalitet enn offentlige skoler.

3. Utdanning er politisk

Det er utenkelig for oss at andre enn landets myndigheter skal bestemme hva som skal stå i læreplanen. Eller at utenlandske selskaper skal lære opp våre barns lærere. Tvert imot er det bred enighet om at utdanningens form og innhold er et nasjonalt anliggende, og at et land behøver sterke nasjonale institusjoner med kapasitet og myndighet til å styre utdanningssektoren. Når det i Norge kan være utfordrende for myndighetsapparatet å kontrollere kommersielle aktører, er det  svært utfordrende og kanskje umulig i land der staten har betraktelig lavere reguleringskapasitet.

Utviklingsminister Dag Inge Ulstein er opptatt av at norsk bistand skal hjelpe de menneskene i verden som har det aller vanskeligst. Og han er opptatt av en fattigdomsorientering av norsk bistand. Det er en god rettesnor. Norge må derfor si et klart og tydelig nei til at bistand skal brukes til å støtte kommersielle skoler som tjener profitt på at fattige familier betaler for barnas grunnutdanning.

Norge er en stormakt innen global utdanning. I 2018 brukte vi hele 3,7 milliarder kroner for å oppfylle barns rett til å lære. I de neste tre årene skal over 2 milliarder gå til GPE. Derfor vil andre lytte hvis Norge tar aktivt parti for verdens fattigste barn og motsetter seg at norsk bistand, og GPEs felles midler, brukes på kommersielle skoler.