Salg av gudshus

I et innlegg i Vårt Land 18.5. begrunner generalsekretær Øyvind Åsland og region­leder Ernst Jan Halsne salget av Seierstens Misjonshus til moské med noen påstander med adresse til meg og andre kritikere. Vekten i begrunnelsen ligger bare på «hva vi selger», ikke hvem og hva slags bruk vi selger til. For meg er det det siste som er hovedsaken.

Vanlige bygninger

Som svar på spørsmålet «Hva selger vi når vi selger et bedehus?» sier Åsland at de aldri har tenkt at «bedehusene våre – teologisk forstått – er bygninger som skal behandles helt annerledes enn annen bygningsmasse». Derfor kan de også legges ut som helt vanlige bygninger på det åpne markedet og selges til hvilket som helst formål.

Denne debatten har vist at det dreier seg om to spørsmål: Det første er: Hva er innviede gudshus som kirke og bedehus i forhold til andre bygninger? Det
andre er: Kan vi selge disse
husene til religiøs bruk for andre religioner som er i grunnleggende
konflikt med det den kristne
kirke står for, og som husene opprinnelig ble bygd for å tjene?

Når det gjelder det første spørsmålet, mener jeg at det faktisk er en forskjell. Min teologiske forståelse er i kortform: Det gamle testamentet taler ofte om hellige steder fordi Gud åpenbarer seg og er nærværende der gjennom sitt ord, og mennesker svarer med bønn og tilbedelse. Tempelet i Jerusalem, både Salomos tempel (Sal 24) og det andre tempelet, hadde en spesiell funksjon som et gudshus der blant
annet sonoffer ble båret frem.
Etter Jesu død som offer for all verdens synd en gang for alle er det ikke behov for et tempel med en sonoffertjeneste der bare offerprester har adgang (Hebr 7,27). Tempelet var ment for jødene, og offertjenesten der opphørte etter tempelets ødeleggelse i år 70.

Helliger stedet

I den nye pakt er det menigheten av Kristus-troende som er Guds hellige tempel (1 Kor 3,16-17; 6,19). Gud skal tilbes i ånd og sannhet, ikke nødvendigvis på bestemte steder (Joh 4,23-24). Alle steder der to eller tre kommer sammen i Jesu navn, med ord og sakrament, bønn og lovsang, nådegavetjeneste,
misjon og diakoni, er Jesus nærværende ved sin Ånd og helliger stedet, uansett hva slags bygning det er. Dette tror jeg Åsland og jeg er enige om.

Men dermed er ikke alt sagt: Selv om oldkirkens menigheter samlet seg i hjem og andre hus i over 200 år uten egne kirkebygninger, ble det bygd kirker så snart kristendommen ble tillatt tidlig på 300-tallet. Kirkene har gjennom historien vært innviede gudshus til bruk for det kristne fellesskapet, ja, de har faktisk også vært en del av forkynnelsen med sin arkitektur og sitt inventar som kors, bibelord, bilder, alter og så videre. Det samme gjelder bedehusene, selv om de oftest har vært enklere utstyrt. Kirkene kunne kalles de fattiges eller ulærdes bibel. De er ikke hellige hus i seg selv, men de helliges av Guds ord når de brukes til det de er ment til. Både helligdager og hellige hus skal derfor holdes hellige av oss på grunn av Guds ord. Luther sier i forklaringen til det tredje bud i sin Store katekisme: «Guds ord er den skatt som helliger alle ting … Når som helst en omgås Guds Ord … blir derved personer, dager og gjerninger helliget».

Annerledes-hus

Vi kan tilføye at på samme måte blir også steder helliget ved Guds ord. Kristne i vårt land kjemper i dag for å bevare søndagen som en «annerledes-dag». Vi bør også
bevare kirker og bedehus som «annerledes-hus». Derfor bør vi behandle dem med særlig
respekt og omtanke. Dette gjelder selvsagt mens gudshusene er i bruk, men også når de ikke lenger er tjenlige og derfor må avhendes.

Dermed er vi ved det andre spørsmålet: Kan en kirke eller et bedehus selges til religiøst bruk av en annen religion? De som har ansvar for å avhende et hus, bør ta flere viktige hensyn: Kan huset brukes fortsatt til annet evangelisk arbeid («misjonsperspektivet»)? Hva betyr huset for dem som har hørt til i det og hatt det som sitt åndelige hjem, og hvordan blir deres syn på salget tatt på alvor («det sjelesørgeriske perspektivet»)? Hva betyr huset for lokalsamfunnet kulturelt og historisk («det kulturhistoriske perspektivet»)? Flere hensyn kunne sikkert nevnes. Jeg påstår ikke at NLMs ledere ikke har tenkt på noen av dem, men etter deres eget utsagn har det økonomiske hensynet vært det eneste avgjørende ved salget av Seierstens Misjonshus.

Tre muligheter

Jeg konkluderer med at det bør være bare tre muligheter ved avhending av kirker og bedehus:

Den første og beste er å selge eller gi huset til noen som kan
videreføre det evangeliske arbeidet. Her må en kunne være raus i respekt for husets tidligere formål, selv om en ikke får høyeste pris.

Den andre muligheten er å selge
huset til et positivt eller nøytralt formål, som for eksempel sosial, kulturell og idrettslig aktivitet, eller til boliger eller forretningsdrift, uten å spørre om kjøpernes personlige livssyn. At vanlige mennesker skulle kunne være «mammon-dyrkere» og komme i samme kategori som «Allah-dyrkere», som Åsland sier, er en urimelig påstand.

Den tredje muligheten er at bygningen rives.

Har ikke rett

Under ingen omstendighet bør den selges til bruk for å fremme en annen religion. En kristen misjonsorganisasjon som NLM har ikke rett til å bidra til å fremme en ikke-kristen
religion. Her er det et skille mellom hva staten gjør og hva kirken gjør. Staten plikter å legge til rette for all religionsutøvelse, også for bygging av moskeer, ut fra prinsippet om religionsfrihet og ikke-diskriminering. Ifølge Grunnloven understøtter den alle religions- og livssynssamfunn økonomisk ut fra likebehandlingsprinsippet.

Som kristne er vi kalt til å elske muslimene, samtidig som vi ikke ønsker å fremme islam. Vi ønsker at muslimene skal omvende seg fra troen på islam til kristen tro for å bli frelst. Vi må som kristne kunne fastholde kjærlighet til og omsorg for muslimene og samtidig sorgen over og motstanden mot deres ikke-kristne religion som ikke kan frelse dem. Derfor er det er alvorlig galt å ha solgt et innviet misjonshus til moské for muslimsk religionsutøvelse.

Tormod 
Engelsviken

Professor 
emeritus