Et samfunn uten klasseskiller

Erik Lunde beskriver (24.5.) min kritikk (21.5.) av menneske-­synet han presenterte i sin kritikk av Rødt (15.5) som en «stråmann», fordi han med bakgrunn i «kristendemokratisk tenkning» ikke mener «at mennesket bare er ­egoistisk, grådig og maktsykt».

Men jeg kritiserte ikke kristendemokratisk tenking, eller helheten i hans meninger generelt - jeg kritiserte det han skrev i det konkrete innlegget.

Stråmannsframstilling

Det jeg også kritiserte var hans egen enorme stråmannsframstilling av Rødts politikk. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, finner han ingen av de premissene han bruker for logisk å underbygge sin argumentasjon i Rødts politikk. Da skulle man håpe at han kanskje holdt seg for god for det i dette­ innlegget, men dessverre.

Lunde går tydeligvis på autopilot. Han påstår på nytt at «det klasseløse samfunn krever en sterk maktkonsentrasjon hos staten». En morsom faktaopplysning er jo at Marx’ ­visjon av et klasseløst samfunn jo var et samfunn helt uten stat, men det kan vi la ligge. Det er jo Rødts politikk, og ikke Marx, som er det vesentlige her. Viktigere er at Lundes påstand på nytt står igjen helt ubegrunnet.

Rødt beskriver derimot i vårt prinsipprogram eksplisitt det helt motsatte av Lundes påstander. Hvordan «makt [ikke skal] ikke være konsentrert hos noen få». Hvordan vi ikke vil ha statssyre av alt, men et mangfold av organisasjonsformer som 
«arbeiderstyrte bedrifter, økt makt og innflytelse for arbeidere også i andre ­bedriftstyper, deltakende budsjettering og andre elementer fra deltakerøkonomi», blant mye annet, nettopp for å spre makten på flere enn i dag, ikke færre.

Dulgte antydninger

Men alt dette og mine presiseringer av det samme i mitt tilsvar til Lunde, later han til-synelatende som han ikke har lest. En mulig forklaring på dette er når han kommer med dulgte antydninger om at Rødt «vil være villige til å strekke seg langt i forsøket på å komme dit.» Det er vanskelig å lese dette som noe annet enn en antydning om at han tror jeg og andre i Rødt lyver når vi beskriver hva slags samfunn vi ­ønsker å skape og hvordan vi ønsker å gjøre det. Det skaper ikke noe særlig fruktbart grunnlag for saklig debatt.

Lunde framstiller til slutt en ide om et samfunn uten klasseskiller som et samfunn hvor alle er like, et samfunn uten mangfold. Også det er både ubegrunnet og feil. Klassebegrepet er godt etablert i samfunnsvitenskapen. Et klassedelt samfunn er et samfunn hvor de sosiale ulikhetene er av en slik karakter at ulike grupper mennesker har helt ulike muligheter og roller i økonomien og samfunnet.

Å komme seg vekk fra et samfunn hvor enkelte på denne måten blir født inn i underordnede roller, har tradisjonelt vært målet hos alle på den politiske venstresiden, både sosialdemokrater, sosialister, anarkister og kommunister, selv om både ideene om veien dit og begrepsbruken har variert. Det betyr på ingen måte at det ikke er rom for mangfold. Tvert imot vil det for de mange som i dag lever under ulike økonomiske avhengighetsforhold bety større og bedre muligheter for nettopp menneskeverd, frihet, mangfold og demokrati.

Betydelig sympati

Etter at ­Arbeiderpartiet stjal Høyres klær da de var ute og badet på 80-tallet, har dette idealet forsvunnet fra mye av den ­politiske debatten, men jeg tror svært mange nordmenn, også mange kristne og KrF-ere har betydelig sympati for en slik visjon. Jeg tror også det er noe av grunnen til at Rødt gjør det så bra på meningsmålinger om ­dagen, mens KrF sliter etter å ha alliert seg med dem som tjener Mammon.

Ronny Kjelsberg

Styremedlem Rødt Trøndelag