Døden - venn eller fiende?

Ulike spørreunder­søkelser de senere årene­ viser at det er stort flertall for å ­legalisere aktiv dødshjelp blant den norske befolkning. Men blant de politiske partiene er det bare Fremskrittspartiet som i sitt prinsipprogram åpner for legalisering. Kristelig Folkeparti er det partiet som tydeligst markerer et nei-standpunkt. En fersk vitenskapelig artikkel for senter for vitenskapelig etikk ved Universitetet i Oslo viser at nesten tre av ti leger er positivt innstilt til aktiv dødshjelp.

Snever materialisme

Det slår meg som et paradoks at det er mennesker med et kristent livssyn som er de sterkeste motstandere av aktiv dødshjelp. Men skulle ikke et slikt livssyn inneholde en visjon av mennesket som sprenger en snever ­materialisme? Og burde ikke denne troen på en fortsatt eksistens etter døden gjøre det lettere å godta at et uhelbredelig, dødssykt menneske som lider – og som har kort tid igjen å leve, får hjelp til å avslutte dette livet som ikke har noen hensikt og mening utover lidelsens nærmest lovprisende funksjon? Livet blir ikke mindre hellig og ukrenkelig selv om irreversibel sykdomsprosess blir fremskyndet etter den sykes bevisste og uttrykkelige ønske. Og er ikke det et sentralt element i debatten: Å respektere den sykes­ vilje, å ta han/henne på alvor, vise at man bryr seg? Det er det barmhjertighet handler om. Å gi hjelp til opphør av meningsløs lidelse.

Legestandens klare motstand mot aktiv dødshjelp gjenspeiler den rådende naturvitenskapelige oppfatning av mennesket at det utelukkende er biologi og nevrokjemiske prosesser. Menneskets bevissthet kan ikke ­eksistere uavhengig av hjernen. Å avslutte et liv, å avslutte kampen mot den uunngåelige død er i siste instans en bitter medisinsk fiasko. Døden blir det absolutte nederlag og markerer øyeblikket hvor legen slår hendene ut i en hjelpeløs, resignert gestus.

Massivt selvbedrag

De fleste av våre sekulære institusjoner innen politikk, utdanning, økonomi, vitenskap, medisin, farmakologi og forsikring og i ­nyhets- og underholdnings­industrien, skaper ikke bare frykt for døden, men de utnytter denne frykten til fulle. Vår kultur har et schizofrent forhold til døden. På den ene siden prøver vi å usynliggjøre den, unngå ­enhver refleksjon og forestilling om den; på den andre siden er den en kulturell besettelse. Døden­ er intet annet enn det makabre, det blodige, den totale utslettelse. Vi ­lever under en gudløs himmel, en åndelig dimensjon i mennesket er en illusjon, et massivt selvbedrag.

I sin bok Reinventing medicine­ beskriver legen Larry Dossey det han kaller «krigen mot døden», og han siterer professor Rodney H. Falk ved Harvard som skriver om den uverdighet vi utsetter mennesker for i vår dødsfornektende kultur hvor «mennesker uavhengig av mental tilstand ­eller av en sykdoms irreversibilitet blir behandlet til den ­bitre slutt hvor de ligger blødende, oppsvulmet og knust etter den siste krampaktige hjerte- og lunge­redning og siste tilførsel av væske». I USA brukes det cirka 250 milliarder kroner på medisiner som forlenger livet en til to måneder, som utsetter dødsprosessen. Og det anslås at 20 til 30 prosent av disse medisinske utgiftene ikke har noen positiv virkning.

Kjernen i problemet, slik jeg oppfatter det, er om den materialistiske ideologien er sann. Det finnes i dag en overveldende mengde dokumentasjon, som ethvert søkende­ og undrende menneske kan ­erverve seg kunnskap om, som viser denne ideologiens store begrensninger. Det finnes talløse vitnesbyrd om at mennesket er noe langt mer enn en tilfeldig ansamling av molekyler og kompleks kjemi. Ut-av-kroppen-opplevelser, nær-døden-opp­levelser, visjoner på dødsleiet, parapsykologiske fenomener som telepati og clairvoyance, healing, sjamanisme­, personlighetsforvandlende 
mystiske opplevelser, barn som husker tidligere inkarnasjoner; alt peker mot behovet for en ny definisjon av hvem og hva mennesket er.

La oss være særdeles kritiske og godta at kun én prosent av de tusener på tusener av påstander og beskrivelser av en åndelig virkelighet fra hele kloden og i alle kulturer og i alle religioner gjennom hele menneskehetens skrevne historie er sanne og at mennesket besitter paranormale evner og er i stand til å motta dyp spirituell innsikt og kunnskap uavhengig av de fysiske sansene. I så fall ville hele det materialistiske byggverket rase sammen.

Gned på lampen

«Psykiske fenomener er David som utfordrer den vitenskapelige materialismens Goliat», skriver filosofen Michael Grosso i sin bok Experiencing the next world now. Videre: «Man kan ikke legge en mental hendelse under et mikroskop eller oppdage den ved magnetisk resonans, men det beviser ikke at den ikke eksisterer». Som darwinisten Julian Huxley så slående uttrykte det i forbindelse med bevissthetens mysterium: «Bevissthet som oppstår ved påvirkning av nervevev er like magisk som ånden som dukket opp da Aladdin gned på lampen sin». Psykiateren Carl Gustav Jung presiserte hele sitt liv at bare uvitenheten kan benekte at de parapsykologiske fenomener og evner eksisterer.

Det materialistiske paradigmet som kategorisk slår fast at døden er menneskets endestasjon blir mer enn en akademisk teori, det blir en kulturell tvangstrøye som former våre liv og våre verdier. Forbrukersamfunnet med ensidig fokus på økonomisk og ­materiell vekst blir den sanne, meningsbærende normen for et rikt og fullverdig liv. Men en naturvitenskapelig erkjennelse av at mennesket er noe langt mer enn en forgjengelig forbruksmaskin ville friskemelde døden og initiere en forsoningsprosess som vil redusere vår lammende angst og frykt. Det er i et slikt perspektiv synet på aktiv dødshjelp burde forstås og godtas.

Thorbjørn R. Johansen

Tønsberg