Universitetet i Grenoble har nylig publisert en analyse av dagens religiøse landskap i Frankrike («La France des valeurs» - Verdienes Frankrike). To sosiologer legger her frem en analyse med veldig klare tall: Gruppen "uten religion" (ateister, agnostikere og "deister") utgjør nå 58 % av befolkningen – for 40 år siden var de bare 27 %. Ateistene har i samme tidsrom gått opp fra ca. 10 % til bortimot 1/5 av befolkningen. Og på 40 år har andelen av de som sier de er katolikker (uavhengig av religiøs praksis), gått tilbake fra 70 til 32 %! Mulig ordet «katolikk» faktisk nå lyder ekskluderende i manges ører – begrepet «kristen» hadde kanskje gitt større tilslutning…
Uansett bekrefter undersøkelsen det jeg oppdaget allerede da jeg kom til Frankrike i 1979: Det er blitt absurd å omtale samtidens franske samfunn som et "katolsk land". Da snakker man historie. Den urgamle katolske identiteten bygger på Klodvigs katolske dåp i 496 og uttrykket "(Romer-)kirkens eldste datter", som gjentas til det kjedsommelige, men datteren er blitt utro – det begynte med reformasjonen, fortsatte i opplysningstiden blant de dannede, ble satt på spissen under Revolusjonen og kulminerte i bruddet mellom stat og kirke i 1905. Siden da har sekularisingen bare økt og økt - redslene fra 1. og 2. verdenskrig og stormen mot autoriteter i samband med mai 1968-opprøret gjorde også sitt. Rekrutteringen til presteyrket er så dårlig at kirken mer og mer må ty til lekfolk for å holde det gående.
Dagens aktive katolikker er velutdannede og tilhører de høyere lag av befolkningen økonomisk sett, er sterkt engasjerte, særlig de yngste, og mer urbane enn rurale. 7 % av befolkningen går til katolsk messe minst en gang i måneden, i 1981 var vi 17 %. Flertallet av oss er pensjonister. Andelen franskmenn med regelmessig religiøs praksis utenfor katolisismen har gått opp fra 3 til 10 %. Klassisk fransk protestantisme (kalvinister og lutheranere som for øvrig har gått sammen) og jødedom har gått tilbake, men det man kaller "nyevangelisk" protestantisme (pinsevenner, baptister o.l.) går frem, i likhet med islam. Høyreekstrem propaganda om "islamiseringen" av samfunnet motsies av det enkle faktum at bare 6 % av befolkningen bekjenner seg til islam. Innen disse 6 % er imidlertid religiøs praksis (gudstjeneste, bønn) sterkere enn blant de 32 % som sier de er "katolikker".
Dette betyr at det er de mest bastante religionsformene (konservativ islam, nyevangelisme, dogmetro katolisisme) som rekrutterer mest, blant henholdsvis halvurbane innvandrermiljøer (islam), sosiale grupper nederst på rangstigen (nyevangelisme) og urbane borgerlige miljøer (nykatolisisme). Liberal katolisisme og protestantisme ser ut til å gå tilbake selv om disse gruppenes sosiale engasjement og verdier/innflytelse strekker seg langt utover offisielle kirkelige kanaler. Og uansett: Gud er vel like glad i oss alle uansett hvilken merkelapp vi setter på t-skjorta?