Djevelske grønne spinnmøller

Den store bærekraft­suksessen er en svær industri av spinn­møller. På tvers av ­næringer males virksom­heter grønne på overflaten. Det ­viktigste i kretsløpet av ord om bærekraft, klima­engasjement og sirkulærøkonomi, er å framstå grønne. Ordene er billige. Selv om de kan være tegn på både ­engasjement og bærekraftige aktiviteter, kan de like g­jerne dekke over miljøskadelige ­aktiviteter eller være et varsel om stort skadepotensiale. Det er ingen grunn til å la næringslivet kontrollere seg selv eller definere egen virkning på miljøet. Derimot er det stor grunn til at staten og demokratiske institusjoner skal regulere og kontrollere næringsaktiviteter. I dag ser det ut til at staten like gjerne oppfører seg som en del av, eller et offer for, et PR-apparat som vil at næringslivet defineres gjennom form uavhengig av innhold.

Industrielle møller har blitt et symbol på kapitalismens ­herjinger takket være dikteren William Blake, som i 1804 i diktet «Jerusalem» skriver om «Dark Satanic Mills». En utbredt forståelse er at diktets referanse var Albion mølle i London. En dampdreven, ruvende mølle som, i sin fem år korte eksistens fram til den brant i 1786, tvang alle ­andre møller i London til å slutte å ­produsere mel. Mye av det miljø­ødeleggende ved ­kapitalismen er mindre konkret enn piperøyk og skitne elver der folk bor. Derfor er en viktig del av miljø­kampen kampen mot næringslivets spinnmøller. De har ikke sannhet, men effekt, som sin oppgave. Og forsøker gang på gang å få oss til å tro at næringslivets profitt er et tilfeldig resultat av innsats for å gjøre verden til et bedre 
sted.

Grønn forkledning

Tines ­reklamer, der de presenterer seg som «Norges mest bære­kraftige selskap» er et ­eksempel på hvordan «bærekraft» er blitt et spørsmål om omdømme, ikke substans. Tine toppet ­«Sustainable brand index 2019». Informasjonsteksten til undersøkelsen beskriver den som en måling av «interessenters oppfatning av en merkevares ­bærekraft». Den er altså ikke en under­søkelse av bærekraftighet, men av folks oppfatninger. Tines ­konkurrent, Q-meieriene, på femteplass, ser ut til å ville ta Tines plass i 2020, og arrangerte i januar «Mat­redderdagen» på Vulkan i Oslo. Foran en grønn tekst på grønn skjerm sto ledelsen i 
selskapet grønnkledde på 
scenen og ­gravde fram spiselig mat fra grønne søppelposer.

Jo mindre ­bærekraftige ­aktiviteter en virksomhet ­driver med, desto større er ­behovet for å virke bærekraftig. Oljevirksomhet ­sliter mer enn bønder med å overbevise folk om at de er særlig bærekraftige. Det ­hindrer dem ikke fra å ­prøve. British ­Petroleums endring til BP tjue år tilbake i tid, er et velkjent ­eksempel. Vekk var ­konnotasjoner til imperialisme og olje. BP var blitt et «energi­selskap» bortenfor ­petroleum; «Beyond Petroleum», med logo som en grønn blomst eller sol. Da jeg var innom nettsida ­deres i 2009, så det ut som om­ ­selskapets hovedvirksomhet var å identifisere nye arter på ­havets bunn. De spennende fotoene fra dypet ble fjernet i 2010, da Deepwater Horizon sank som følge av en ­eksplosjon, og råolje s­trømmet ut i Mexico­golfen i 87 dager. Da ­Equinor med reklame­filmen «Hello Austin. Meet ­Equinor» ti år etter forsøkte å vise seg som et miljø- og lokalsamfunns­engasjert olje­selskap, fant Klasse­kampen ­denne r­esponsen på Twitter: «Dere er Statoil, ­verdens 11. største olje- og 
gasselskap. Trekk dere tilbake til den underjordiske svarte gjørma dere kom fra og slutt å lyve».

«Sirkulært» kobber

Fordi næringslivet spinner for ­profitt, må staten regulere med tanke på miljøet. Derfor er ­Direktoratet for mineralforvaltnings 32 ­siders reklamebilag i Dagens Næringsliv (14.03) uro­vekkende. Der skal direktoratet blant ­annet gi et innblikk i hva mineral­næringen ­betyr for «samfunnsutvikling, verdiskapning og det grønne skiftet». Billaget tar ikke tak i det som framstår som det egentlige motivet bak; å ­påvirke den offentlige debatten om ­utslippstillatelse i Repparfjorden. I stedet fortelles det at «Mineraler er sirkulær økonomi». Det er litt absurd at direktoratet mener at uttak av kobber skapt for to milliarder år siden, er «sirkulært».

Gjennomgående omfavner næringslivet retorisk det de tror er tidens ånd for å vise at de ikke trenger regulering eller lovverk som overstyrer dem: «Grønt ­lederskap gjør bærekraft til et konkurransefortrinn», skriver konsulenthuset PWC for å få sin del av grønnspinnprofitten. Gilde forteller at norsk kjøtt er grønt og at du kan tenke både klima og kvalitetsmat. Jernia-sjef ­Espen Karlsen takker barn og skoleungdom for at de streiker for klimaet», i en Facebook-kampanje. Samtidig kjører Jernia 3 for 2 kampanjer for å få folk til å ta med seg flere varer.

Klarere grenser

Jo edlere hensikter noen påberoper seg, desto større grunn er det til å gå dem etter i sømmene. Når gruve­selskaper, oljeselskaper eller bønder lover samfunnsbidrag som er helt i strid med ­samfunnets historiske ­erfaringer, ligger bevisbyrden hos dem. Det trengs motstand, korrektiver og en ­offentlig samtale om miljø og økonomi som ikke lar ­spinnet bli virkelighetsforståelsen. Da trengs det statlige institusjoner som har klarere grenser mot ­næringslivets spinnmøller enn det som er tilfelle i dag.

En lengre utgave av ­teksten ble første gang publisert i 
tids­skriftet Pan.