Jeg sier ikke opp Netflix

Jeg har forsøkt det livsalvoret Dokka skriver om. For meg funket ikke det så bra. Jeg ble utrolig stresset og sliten av å hele tiden tenke over hvordan jeg skulle bruke tiden min mest optimalt. Lese de riktige bøkene. Høre all den fine musikken. Se de gode filmene. Bli visere. ­Tenke kloke tanker. Skrive de inter­essante tekstene. Treffe folk. Ikke legge meg for tidlig, ikke stå opp for sent. Gå på fjellet. Se verden. Redde verden. Bety en forskjell.

Jeg tror Åste Dokka har noen viktige momenter. Vi kan bruke mindre tid foran skjermen, selv om jeg er mer bekymret for de små skjermene enn de store. Jeg tror ikke det er slik at det er mindre «virkelig» å se en kvalitetsfilm eller en god TV-dokumentar, enn å lese en roman eller en essaysamling (det kommer vel litt an på kvaliteten). Men hun har definitivt rett i at vi kaster bort mye tid på ting som ikke er viktig. Ikke minst bruker de fleste av oss uforholdsmessig mye tid på å sjekke telefonen. Det er nyttig å bli minnet på at slike tidstyver finnes.

Skam 

Men dersom vi hele veien skal tenke at det vi bruker tiden vår på må tåle memento mori-testen, kommer vi til å slite oss ut. Jeg tror mange i dag bærer på skam over at de ikke bruker livet sitt riktig. Særlig gjelder det mange unge. Livet er kort, sier alle rundt dem. Husk at du skal dø! Grip dagen! I det lange løp er det oppskriften på utbrenthet og depresjon.

Jeg hadde en gang en psykologiprofessor som foreleser. Han fortalte oss studenter at han tidlig i livet hadde bestemte seg for én ting: Han ville ikke sette seg nye mål i livet etter at han ble 40. Hvorfor? Fordi han ikke ville bruke hele livet på å måle seg selv på hvordan han brukte­ ­tiden. Han mente at det ville ­gjøre ham ulykkelig. Professoren var nærmere 60 år da han underviste oss. Han hadde oppnådd mye etter fylte 40, blant annet hadde han blitt professor. Han levde et interessant, og for alt jeg vet, meningsfylt liv.

Poenget hans var ikke at man skulle slutte å bruke livet sitt godt, men at man ikke hele ­livet kan jage etter å bruke hvert ­minutt effektivt og kanalisere alle krefter inn mot å nå­bestemte mål. Det går kanskje for noen få, men for de fleste av oss vil det bare føre til at vi mister livsmotet.

Kjærkomment avbrekk

Jeg forsøker nå et liv med litt mindre livsalvor. Jeg har forsøkt å forsone meg med at det ikke er alt jeg kommer til å rekke. Etter at jeg fylte 30 år, gjenoppdaget jeg lidenskapen for Tottenham (som hadde vært litt borte i de livsalvorlige årene). Jeg kan bruke en alenekveld på å spille Football Manager. Jeg kan sluke en TV-serie i strekk. Men jeg opplever ikke at jeg «teller komatøst ned til døden». Tvert imot trenger jeg disse avbrekkene for å hente­ krefter til livet. Og livet kjennes ikke noe mindre ekte eller alvorlig enn før.

Denne våren har jeg fått hage. Jeg kan glatt bruke 12 timer i strekk på å arbeide og pusle i den. Mobilen ligger inne. Jeg lengter ikke etter å logge inn på Netflix eller finne frem Macen. Jeg har tid til å tenke, og samtidig slipper jeg å tenke så veldig mye. Det er en utrolig deilig ­følelse. Jeg tror virkelig vi har godt av paus­e fra skjermene. Det har Åste Dokka­ helt rett i.

Meningsfulle timer 

Men jeg sier ikke opp Netflix-abonnementet mitt. For noen ganger trenger jeg å se siste sesong 
av «The Americans» eller TV-dokumentaren om Sunderland AFC. Av og til må jeg kjenne 
pulsen stige når de liljehvite ­løper ut på Tottenham Hotspur Stadium.

Kanskje gir det til og med litt mening til livet.