Verdt å kjempe for

Terrorens ofre er ikke begrenset til de døde, sårede og deres pårørende. Ofrene er også de som ser eller hører om hendelsen. Fordi vi alle blir berørt når uskyldige mennesker blir rammet av meningsløs vold. Det er et brutalt ran av trygghet, verdighet, liv, frihet og samfunnets beskyttelse.

I tillegg skaper terror både akutt og kronisk frykt. Hvem jakter på hvem? Er jeg og mine trygge? Våre identitetsmarkører blir viktigere i krisetid. Hvem er venn og fiende? Hvem er mine allierte? Denne forvirringen er en planlagt skade, et ønsket mål. Og det er bare én ting å gjøre: Keep calm and carry on.

Næres av frykten vår

Vi kan ikke la vår identitet og verdigrunnlag settes ut av balanse fordi vi blir truet. Det er nå det gjelder å holde fast på hvem vi er og hva vi står for. Symptomene på å være et sekundæroffer er nemlig vedvarende frykt, mistenkeliggjøring, dannelse av fiendebilder, allianser med grupperinger som vil ofre samfunnets verdigrunnlag mot føre-var tankegang. Temperaturen er høy, terskelen for verbale og fysiske angrep er lav, politikere som spiller på oss-mot-dem-fortellinger får stadig flere stemmer. De høyreekstreme næres av frykten vår. Det er smittsomt å være redd. Det blir en folkesykdom. Europa er skadet av terror. Verden blør. Men det er ikke hele bildet. Traumatiserte får tunnelsyn. Regelen om et øye for et øye gjør hele verden blind, som Ghandi sa.

Islamistisk terror har økt både i omfang og alvorlighetsgrad. For dette lider uskyldige muslimer mer enn noen andre. Mange håpet på frihet fra diktatorer og post-imperialistisk undertrykkelse, men fikk ekstremister isteden. Tyrkias president Erdogan undertrykker systematisk ortodokse kristne og fri journalistikk. Nylig har han uttalt at han vil gjenåpne Hagia Sofia som moské – til tross for at den står på UNESCOs liste som vår felles kulturarv. Den økumeniske patriarken Bartholomeus I av Konstantinopel får ikke lov til å utdanne prester i de gamle bysantinske klosterlokalene.

Deres annerledeshet

Minoriteter blir forfulgt og har alltid hatt vanskelige levekår. Det vet det jødiske folket veldig mye om. Hele deres historie er en krønike over diskriminering, forfølgelse og folkemord. De kan aldri bli som oss, har mange tenkt. Og slik overlevde kanskje fangstmenn i steinalderen. Men i et sivilisert samfunn er det menneskefiendtlig.

Kristne er i dag den mest forfulgte religiøse gruppen om vi teller antall angrep. Men de er ikke på noen måte en homogen gruppe. Baptister på Sri Lanka, pinsevenner i Nigeria eller koptere i Egypt – fellesnevneren er minoriteter bosatt i samfunn som kjemper om makt over ressurser. Det er ikke dogmatikken som forfølges, det er grupper av mennesker med gjenkjennelige identitetsfaktorer. Noen ganger er det religiøs tilhørighet, andre ganger etnisitet. Alltid deres annerledeshet.

Denne gangen var det kristne og turister som ble rammet på Sri Lanka. Forrige måned muslimer i Christchurch på New Zealand. I fjor jøder i Pittsburgh.

Gudshus rammes fordi det gir høy avkastning av sjokk, smerte og krenkelse. Barn, kvinner, hvite eller vestlige, prester, troende – alle identitetsfaktorer har en valuta. Menneskeliv, bygninger, landområder, ressurser – ingenting er skånet for terror.

Ingen mål fredet

Når formålet er å skade mest mulig, er ingen mål fredet. Det hellige blir skjendet. Og vekker naturlig nok raseri. Vår første impuls er å holde oss til våre egne. Ikke stole på fremmede. Mistenke og anklage annerledeshet.

Slik blir vi lydige soldater i terroristenes krig. Ikke i vår egen. Men jeg nekter å delta i en fiktiv identitetskrig. Ja, jeg blir også redd, men jeg vil korsfeste min egen frykt fordi jeg vet der innerst inne at det ikke er sant. Ved å ta livet av angsten vil det oppstå noe nytt. En tro på menneskeverdet vi alle bærer i oss. Det er verdt å kjempe for.