Den katolske kirke – åpenhet eller fryktkultur?

Bakgrunnen for dette innlegget er i korthet følgende: I en artikkel i Vårt Land 2. april angrep professor Bernt Oftestad biskopene i Dnk for deres uttalelse til støtte for abortloven. 9. april svarte jeg ham med en kritikk som rettet seg både mot artikkelens innhold og form. I sitt tilsvar 16. april vender Oftestad mine «ubegrunnede negative karakteristikker» mot meg og rokkes ikke i sitt abortsyn av argumenter han oppfatter som «billige». I stedet tar han meg i skole og arresterer meg for manglende rettroenhet. Samtidig reiser han spørsmålet: Kan jeg kalle meg katolsk når jeg hevder synspunkter i strid med kirkens lære?

Det er et spørsmål av betydning ikke bare for meg, men for alle katolikker som er uenig i ett eller flere punkter i denne læren, enten det gjelder spørsmål om abort, prevensjon, ordinasjon av kvinner eller noe helt annet. Her gjelder det abort, og selv om det kan synes formålsløst å fortsette polemikken mot en meningsmotstander som ikke er mottagelig for det jeg har prøvd å forsvare, ser jeg behov for noen avklaringer. Først og fremst er det nødvendig å si at jeg ser abort som en siste utvei i en prekær situasjon, et ulykkelig valg som likevel må tas iblant. Av den grunn støtter jeg kvinners rett til abort på lovlig og medisinsk forsvarlig vis, og ser med stor uro, som mange katolikker med meg, på at kirkens abortforbud sprer seg fra land til land. Det gjelder særlig land hvor Den katolske kirke har alliert seg med fundamentalistiske ytre-høyrekrefter, slik det også fremgår av sitatene jeg benyttet i mitt forrige innlegg.

Dernest: Disse landene ligger i hovedsak (men ikke bare!) i den tredje verden, og det er der abortforbudet får de grelleste utslag. I mine øyne må derfor søkelyset rettes mot kvinnenes ofte forferdelige situasjon nettopp der. Dette synes Oftestad er for lettvint: «Nesheim viser selvsagt til den sosiale og økonomiske nød i u-land som også rammer kvinner», og svarer med følgende erklæring: «Nøden i slike land rammer både menn og kvinner, barn og gamle. Den har en rekke årsaker – nasjonale og globale, kulturelle, religiøse og sosial-økonomiske. Men slike politisk-økonomiske og kulturelle misforhold bør løses ved adekvate sosial-økonomiske, politiske og kulturelle endringer. Abort bør ikke bli en løsning. Det er bruk av død som et individsentrert sosialpolitisk virkemiddel.»

I mine øyne er det ikke bare lettvint, men uansvarlig av Oftestad å ignorere at det faktisk finnes en nød som utelukkende rammer kvinner, og som fører til «bruk av død» i en helt annen betydning enn hans. Følgende eksempel er hentet fra et foredrag av Knut Ruyter, professor ved TF, som han holdt på et seminar OVEK arrangerte i høst i forbindelse med 50-årsmarkeringen av Humanae Vitae (encyklikaen som opprettholder kirkens forbud mot kunstig prevensjon). Ruyter fortalte at for ikke lenge siden veiledet han en doktorgradsstudent som undersøkte reproduktive forhold i to menigheter – katolsk og luthersk – i et land i Afrika, og «der var det en forestilling om kvinnen som «tin can», en blikkboks du kan åpne (og få ut et barn), og da gjør det ikke noe om kvinnen dør; da er det bare å skaffe en ny. Hva angikk det å ta hensyn til disse tingene – kvinnens verdighet og byrder – var det interessant å registrere at hverken den lutherske eller katolske menighet var interessert i å gjøre noe med dette, men opprettholdt de tradisjonelle holdningene som gikk ut på at kvinnene alltid skulle stille seg åpne for sine menn.»

Eksempelet taler for seg selv. Og selv om ikke Oftestad anerkjenner dette som et kulturelt «misforhold» av spesifikk betydning for kvinner, må det uansett, før eller senere, få konsekvenser for kirkens holdning til disse forholdene. Man behøver hverken være teolog eller filosof for å kjenne seg dypt berørt av kirkens indirekte sanksjon av en slik bruk-og-kast-mentalitet med sine forbud. Kanskje holder det å være en engasjert og aldrende legkvinne med liten tid. Men hva skal hun gjøre i denne tiden? Sitte stille i båten og akseptere at de obligate århundrene må gå før kirken etter sigende kan rokke ved noe som helst i læren? Eller ta bladet fra munnen og påkalle forandring nå?

Bernt Oftestad er klar i sin fordømmelse av det siste. Han mener altså at jeg ikke kan kalle meg katolikk med mitt standpunkt i abortspørsmålet, og påstår dessuten at jeg som leder for Også vi er kirken har som formål «å markedsføre læren, som den radikale organisasjonen Også vi er kirken hevder, som katolsk», hvilket han mener den ikke kan være med et avvikende syn. For i Den katolske kirke «avvises lære som bryter ned enheten».

Det er en ordbruk som gjør meg trist, og faktisk også litt skremt. Hvis det er å overskride kirkens tålegrense å erklære seg uenig i dens kategoriske abortforbud, hører jeg kanskje ikke hjemme i den. Skjønt hva min «markedsføring» av Også vi er kirken angår, vil det kanskje glede ham å høre at det var intern uenighet om jeg skulle signere mitt innlegg som leder av OVEK eller ei. Som ny i rollen valgte jeg for sikkerhets skyld å konsultere en håndfull medlemmer med lang fartstid i organisasjonen om dette, og fikk sprikende svar: Mens alle de tre kvinnene jeg spurte var for, var den ene mannen som svarte, imot. Ifølge ham var abort et tema OVEK ikke skulle mene noe om, og han forutså vel med det en reaksjon som Oftestads. Hans svar kom imidlertid for sent; innlegget sto alt på trykk og den fryktede reaksjonen uteble da heller ikke. Men jeg spør meg: Hva skal vi med en katolsk reformbevegelse om vi ikke kan arbeide for reform i åpent lende?

For Bernt Oftestads vedkommende synes svaret klart: Han vil ikke ha reform. Snarere ser han ut til å slutte opp om ekspave Benedikt XVIs syn på Det annet vatikankonsil, når denne legger mye av skylden for dagens overgrepskrise i kirken på konsilet. I et nylig publisert essay hevder Benedikt som kjent at konsilets arbeid for en ajourføring av kirken til vår egen tid «gikk bort fra en del absolutter om rett og galt basert på naturretten», og dermed beredte grunnen for overgrepene. I en kommentar i Vårt Land (16. april) betegner Oftestad essayet som «svært interessant». Det er en reaksjon som skiller seg markant fra andre. En kritiker påpeker at overgrepskulturen blomstret alt på femtitallet, altså før konsilet, mens en annen kaller essayet «katastrofalt uansvarlig» og direkte skadelig for pave Frans’ arbeid med å takle krisen.

Det er i så fall bare den siste av en lang rekke snublestener som er lagt ut av konservative geistlige mot pave Frans' reformarbeid. Desto mer oppløftende er det å lese pavens svar på utfordringene. I sin nye «apostoliske formaning» Christus vivit plasserer han ifølge The Tablet (13. april) «unge mennesker med deres kreativitet, energi og åpenhet» i sentrum for sin ønskede reform av kirken.

Tilbake til Oftestad. Ifølge ham er mitt abortsyn så graverende at det må bli en sak for læreembetet ved biskopen: «Å verne om Kirkens enhet og advare mot læreavvik er en sentral oppgave for vår biskop Bernt Eidsvig.» Som det jo i sin tid var for inkvisisjonen (som forøvrig lever i beste velgående i Troskongregasjonen, med den senere pave Benedikt som mangeårig leder). Selv har jeg vondt for å tro at biskopen vil finne det bryet verdt, men skulle det skje, ser jeg frem til en invitasjon til samtale med Biskop Bernt. Det kunne kanskje rense luften.