Politikere må være ordholdne

Undertegnede hadde et innlegg i VL 04.04 med tittelen «Politikere må være ordholdne». I tilsvar 06.04 stiller Torbjørn Greipsland meg et par konkrete spørsmål, som han håper at jeg vil svare på. Det er nødvendig å sitere avsnittet der spørsmålene ble stilt for å forstå bakgrunnen for mine svar.

Etter noen avsnitt, der Greipsland deler flere av mine synspunkter, skriver han følgende:

«At selv ledende KrF-ere ikke kan vise til at regjeringssamarbeid KrF-AP var et alternativ som ble omtalt av Hareide og andre, har faktisk forundret meg selv om jeg aldri har truffet noen som hørte at KrF før valget holdt fram dette regjeringsalternativet. Kan Tørå vise til uttalelser eller vedtak, håper jeg hun vil skrive om det. Hvorfor dette alternativ ikke ble nevnt, vet jeg ikke. Men det hadde vel sammenheng med at Hareide mente man ikke ville vinne stemmer på det.»

I det følgende vil jeg referere til noen av de vedtak og uttalelser som mitt innlegg er tufta på hva angår mulig regjeringssamarbeid KrF-AP.

KrF’s landsstyre fattet i møte 5. november 2016 følgende enstemmige vedtak:

• KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti og går til valg på at Norge trenger en ny regjering.
• KrF har som mål å komme i regjering etter valget 2017. KrFs deltagelse i regjering vil avhenge av valgresultatet, styrkeforholdet mellom partiene og politisk gjennomslag i viktige saker for partiet.
• KrF mener landet er best tjent med en regjering med et sterkest mulig sentrum. KrF vil arbeide for en regjering i 2017 som består av flest mulig av sentrumspartiene og partiet Høyre. Med respekt for de politiske forskjellene er et regjeringssamarbeid med FrP ikke aktuelt.
• Dersom et regjeringssamarbeid sentrum/Høyre ikke er mulig etter valget, må KrF søke andre gjennomslag for vår politikk og mest sannsynlig velge opposisjon.

Om samarbeidsspørsmålet sa Knut Arild Hareide i sin landsmøtetale 25. april 2017 blant annet:

«For KrF er det en ting som er avgjørende, og det er politisk gjennomslag.

Vi skal ikke sette oss mutte bakerst i stortingssalen å si: nei til muligheten for innflytelse,

nei til muligheten for politiske seire, nei til muligheten for å skape det samfunnet vi ønsker.  Sammen skal vi vedta et nytt program disse dagene. Det vil vi gjennomføre og det skal sette preg på vår nasjon de neste fire årene.»

Han avsluttet spørsmålet om regjeringssamarbeid slik: «Kjære landsmøte! Jeg håper dagens debatt vil gi tilslutning til landsstyrets samarbeidsvedtak.»

Det kom ikke andre forslag om samarbeidspartnere på dette landsmøtet. Dermed ble landsstyrets vedtak fra 5. november 2016 stående.

KrF valgte lenge å følge opp pkt. 4 i vedtaket og fikk flere politiske gjennomslag ved å være i opposisjon. For partiet var dette en krevende situasjon. Det ble derfor innkalt til ekstraordinært landsmøte 2. november 2018 for å ta stilling til retningsvalg.

Parlamentarisk leder, Hans Fredrik Grøvan, var en sterk talsmann for å videreføre partiets linje om å være i opposisjon ut stortingsperioden. Han og hans meningsfeller mente at det var mest i tråd med det votum partiet hadde fått ved valget og fremmet dette som forslag. Ved den endelige voteringen på landsmøtet falt forslaget.

Dette ga handlingsrom for å sondere mulig regjeringssamarbeid med partier på venstresida. Først og fremst med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, slik partileder Knut Arild Hareide foreslo og begrunnet i sin tale til landsmøtet. Dette var en mulig og logisk konsekvens av pkt. 4 i landsstyrets/landsmøtets tidligere enstemmige vedtak. Siden det ikke var aktuelt å gå inn i den borgerlige regjeringen med FrP, som konsekvens av pkt. 3 i samme vedtak, var dette det eneste alternativet for regjeringssamarbeid.

Flere sentrale KrF-politikere støttet Hareides vurdering, deriblant parlamentarisk nestleder Geir Jørgen Bekkevold og flere fylkesledere.

Det tar altfor stor plass å vise til og sitere slike uttalelser i dette innlegget. Jeg har derfor valgt å konsentrere meg om de vedtak partiets øverste organer har fattet.

Jeg er for øvrig enig med Torbjørn Greipsland i at det riktigste for KrF i inneværende stortingsperiode hadde vært å stå utenfor regjeringssamarbeid.

Til slutt og for ordens skyld: Jeg er ikke medlem av KrF og har aldri stemt på partiet. Men jeg har gjennom mange år deltatt aktivt i kirkens arbeid på ulike felt og vært politisk engasjert. Jeg har «fra sidelinja» fulgt godt med i den krevende prosessen Krf har vært gjennom de siste par årene. Både fordi saken om regjeringssamarbeid har reist mange prinsipielle og demokratiske spørsmål, men også fordi jeg synes resultatet er bekymringsfullt hva angår tillit til noen av landets ledende politikere. Det framkommer av det jeg skrev i mitt innlegg 04.04.

Torunn Tørå

Arendal