Pappaen til Fabian og Isabel om skolen: Er det noe vi ikke har forstått?

Mine to førsteklassinger som går på Stavern skole er tvillinger; Isabel med Down syndrom og Fabian uten. Som far og lektor er jeg engasjert i skolen, og fra mitt ståsted begynner det å bli tydelig at det vi gjør i skolen ikke fungerer effektivt, sett i forhold til de målene vi har satt oss. Det er ikke lenger et spørsmål om beviser, det er et spørsmål om hvor mye bevismateriale vi trenger. Jeg er ikke i tvil om at alle gjør sitt beste for å gi en god skole til barna våre, men kan det likevel være noe vi ikke har forstått?

Nobelprisvinner i kjemi, Ilya Prigogine, forklarer at når et system blir dysfunksjonelt bruker det mer og mer av sin oppmerksomhet på å håndtere sin dysfunksjonalitet. Fra mitt ståsted er det akkurat det som har blitt synliggjort i skolesystemet gjennom flere år: Skolesystemet ser ikke lenger ut til å være bærekraftig og bruker mer og mer energi på å opprettholde seg selv i sin nåværende form. Det betyr ikke nødvendigvis at det har vært noe galt med skolen, men bare at det nå er tid for endring. Jeg skal komme tilbake til hva en slik mulig endring kan innebære.

Det understrekes at den norske skolen har vært god på mange måter, så dette er ikke et ønske om å forkaste det som har blitt gjort, men kun å utvide vår forståelse og støtte opp om det beste i skolen. Intensjonen er å gjøre hverdagen enklere for alle.

Vi befinner oss mellom to historier

For folk flest er deres felles historie om samfunnet og menneskets plass i det, den viktigste kilden til forståelse, trygghet og mening. De største krisene i samfunnet er de øyeblikk da «den gamle historien» ikke lenger er tilstrekkelig for å møte behovene i den nåværende situasjon. Man kan si at den gamle historien ikke tjener oss lenger og at man i slike tilfelle befinner seg «mellom to historier».

Ansatte i skolen merker at det er en økende motstand i skolesystemet, men det som er ekstra utfordrende er at man ikke helt forstår hvorfor den dukker opp. Før man finner mening i motstanden vil man ikke kunne snu utviklingen – husk at motstanden kommer for å fortelle oss noe. Denne artikkelen er et forsøk på å gi motstanden en stemme.

Først kommer en innsikt som hele denne tekst har som et bakteppe, og som ikke kan gjentas nok ganger:

Det er ingenting i veien med barna våre

Smak litt på den en gang til – det er ingenting i veien med barna våre.  Det er den gamle historien som er mangelfull, ikke barna våre. Den gamle historien fører til at samfunnet utdanner stadig fler spesialpedagoger og psykologer som skal «hjelpe og korrigere» barna våre. Det er betenkelig at samfunnet i stigende grad problematiserer sine egne barn. Nevrolog og psykiater Viktor Frankl sier at når vi ikke lenger er i stand til å forandre situasjonen, så blir vi utfordret til å forandre oss selv.

Problemet er at vi tror vi kan få til endringer ved å fokusere på atferd. Fokus er rettet på å gjøre noe, og ikke mot hva vi tror på. Vi glemmer at vi tror på den gamle historien og at det er på trosnivå vi må løse problemene. Derfor foreslås det i denne tekst at vi må prøve å endre tro, ikke atferd. Etter at vi har endret tro, vil atferden endre seg selv. Fra dette perspektiv er vår forståelse ufullstendig og det er denne ufullstendigheten vi gir videre til våre barn.

Det som følger er spissformulert for å synliggjøre den gamle historien. Dette er ingen sannhet, kun et annet perspektiv.

Den gamle historien – en forventning om lydighet

Den gamle historien kjennetegnes av en forventning om lydighet som kan føre til en ubevisst konflikt mellom individuell- og skolemessig aktivitet for elevene. To forskjellige måter å tenke og føle på, trekker i forskjellig retning og kan gjøre skolebarna urolige uten at de forstår hvorfor. Hvis et menneske blir påtvunget et dobbeltsyn i sin tenkning og oppførsel, kan det ikke være sann overfor seg selv. Elevenes uro kan misforstås og føre til at mange foreslår mer disiplin, noe som leder barna dypere inn i den gamle historien. Fra dette perspektiv vil en slik strategi kun være symptombehandling og ikke føre til varig endring.

Kanskje er det vi voksne som har en utfordring? Vi ønsker ikke å forandre oss, vi ønsker at alle andre skal forandre seg. Vi vil at barna våre skal forandre seg, men vi vil ikke at vår verden skal forandres.

Mennesker forandrer seg ikke når de får beskjed om å forandre seg. Man kan endre sin atferd midlertidig fordi man har fått beskjed om det fra en «ytre autoritet», men det er ingen ekte forandring. Den indre sannheten har ikke forandret seg. Så snart trykket fra den ytre autoriteten er fraværende, går mennesker tilbake til den atferden som motiveres av deres indre sannhet.

I lydighet er det ingen skapelse, og dermed ingen frigjøring av barnets potensial. Lydighet er en respons, mens skapelse er et valg – det høyeste valget for barnet. La oss ikke glemme at forandring er en frihetshandling, ikke en tvangshandling.

Trenes barna våre opp til å bekreftes av andre?

I den gamle historien trenes barna våre opp til å bekreftes av andre - det betyr at karakter/bedømmelse er drivkraften i skolen, eller sagt med andre ord: Elevene blir lært opp til å søke en «ytre bekreftelse». Denne fokus på prestasjon fremmedgjør barn for seg selvog leder til en generell og underliggende tilstand av uro.

VG skriver den 30. september 2018: «Stadig flere barn blir innlagt med uforklarlige smerter og lammelser». Barnepsykiaterne fant ut, etter grundig kartlegging, at prestasjonspresset i skole og barnehage var den viktigste årsak. I den samme artikkel er professor og hjerneforsker Per Brodal er bekymret for den hyppige testingen i skolen; «Jeg tror slike kvaliteter som å leve seg inn i andre situasjon, se andres behov, føle empati og være sosial – svekkes av det testregimet som er nå. Det er faktisk veldig skremmende, sier han».

I Stortingsmelding 28, s.21, står det: «Opplæringen skal sette elevene i stand til å kunne reflektere over og vurdere vedtatte sannheter, stille spørsmål og yte motstand på sine egne og andres vegne».

Det er få som oppfordrer barna til å «yte motstand» hvis det er noe de ikke liker i skolen, eller «reflektere over og vurdere vedtatte sannheter». Kulturen har lært oss hvordan vi skal følge en autoritet, men ikke hvordan vi skal avstå fra å følge en autoritet som kanskje oppleves som problematisk, sier sosialpsykologen Stanley Milgram.

Videre skal vi se litt nærmere på hva som kan ligge bak forventningen om lydighet. Fagfeltet kybernetikk setter «lydigheten vår» inn i en sammenheng som kan være klargjørende.

Hva styrer våre handlinger?

Kybernetikk er læren om styring og regulering i levende systemer ogpeker på hva som styrer handlingene våre. Vi skal kort vise til to forenklede tilstander - fremsatt av fysiker og filosof, Heinz von Foerster. De to tilstandene er ment å synliggjøre overgangen fra gammel- til ny historie:

1) Triviell tilstand: Betrakter mennesker utenifra som om de kan styres. Lydighet kjennetegner denne tilstanden og man styres av ønsket om å «overleve». Lette å kontrollere.

2) Ikke-triviell tilstand: Ulydighet kjennetegner denne tilstanden. Man kan si at disse også er lydige, men til en annen stemme – de er lydige til sin indre stemme. De styres av hva som gir «mening». Vanskelige å kontrollere.

Skolens resultater måles i større grad, og det gjenspeiler seg i klasserommene hvor det kreves mer av lærerne, og elevene, for å oppfylle kravene. Presset på lærerne synliggjøres på s. 33 i stortingsmelding 28, hvor det legges vekt på «stofftrengselen» i skolen - utfordringen er at nye temaer og kompetanser tas inn i skolen, uten at noe annet tas ut. Som en naturlig følge av lærernes situasjon kan man stille spørsmålet:

- Hva slags type elever ønsker en lærer som skal gjennomføre de pålagte resultatkrav for sine elever?

Fra dette ståsted vil det være gunstig for læreren at elevene er lydige, og har overlevelse som ledestjerne, ettersom det innebærer en mer forutsigbar atferd (triviell tilstand). Det kan se ut som at jo strengere resultatkravene blir, desto viktigere blir det å forankre elevene dypere inn i «den gamle historien», som kan bety å utøve sterkere kontroll. Jeg tror mange lærere og elever føler dette, men vet kanskje ikke hva de skal gjøre med det.

Vi kan gjøre hverdagen enklere for alle i skolen, hvis vi får tak i «den blinde flekken» i den gamle historien.

Hva er den blinde flekken i den gamle historien?

Skiftet fra den gamle historien til den nye utløser et sprang i pedagogikken, hvor man går fra kontroll til autonomi (tillit). Da er vi framme ved den blinde flekken i den gamle historien – det hevdes i denne tekst at dersom denne synliggjøres i skolen vil vi være på god vei inn i den nye historien. Her er den blinde flekken:

Gammel historie:          Andre må endre seg dersom jeg ønsker endring.

Ny historie:                     Jeg må endre meg selv dersom jeg ønsker endring.

For å gjennomføre dette skiftet vil elever og lærere fokusere på endring i seg selv, dersom de ønsker å endre sin erfaring. Dette gjelder også lærere i sine klasserom; er det noe som ikke fungerer så vil de forsøke å endre seg selv, uten å peke på sine elever. Det betyr at overgangen fra den gamle- til den nye historien har nær sammenheng med grenser og selvstendighet.

Grenser og selvstendighet

Så snart individet tar ansvar for sin egen verden, opprettes det en grense rundt individet som ingen kan overskride. For å illustrere på hvilken måte overgangen styrker både grenser og selvstendighet vil vi se på forskjellen mellom skapelse i den gamle historien og deretter i den nye historien.

Gammel historie: Skapelse skjer «gjennom andre» og vil møte motstand (skolen i dag). Det å forsøke å forme andre (fortelle hva som er best for dem) er tegn på at man ikke har fått grenser. Kan også uttrykkes slik: «Jeg vet hva som er best for andre».

Ny historie: Skapelse skjer «gjennom deg selv». Du har lært å skille mellom deg selv og andre, og lytte til «din egen stemme», på samme måte som du oppfordrer andre til å lytte til «sin stemme». Du har fått grenser. Kan også uttrykkes slik: «Jeg har tillitt til at andre vet hva som er best for dem».

I overgangen mellom historier åpner det seg en mulighet for at utdannelse ikke lenger handler om å «putte noe inn i barna våre», men å trekke ut. Det kan tenkes at vi ikke lenger har behov for å plassere noe der - vi hjelper eleven til å se at det allerede er der. Dette leder mot noe som vi kanskje har forsøkt å unngå i den gamle historien, nemlig uavhengige- eller selvbestemmende elever.

Selvbestemmende elever

Hvis vi velger å anerkjenne elevene på skolen som ikke-trivielle, så vil vi bevege oss over i den nye historien ettersom en naturlig konsekvens er at elevene blir selvbestemmende. Samtidig, og kanskje mer overraskende, er at læreren også skifter fra triviell tilstand (forsøker å endre elevene), til ikke-triviell tilstand (førsøker å endre seg selv). Sagt med andre ord; vi går fra «overlevelse» til «mening» som ledestjerne.

I en skole med selvbestemmende elever vil det handle om indre motivasjon. Det er hva individet motiveres av som avgjør retning, noe som tydeliggjør at den nye historien er «skapelse innenifra». Alle barns motivasjon er deres «største gave». Det betyr at skolen støtter at elevene «eier seg selv».

Et vesentlig poeng som må tas med er at et system med selvbestemmende elever (og friheten det medfører) vil øke kompleksiteten vesentlig. En måte å redusere kompleksiteten er gjennom det sosiolog og filosof, Niklas Luhmann, kaller «tillit» og «kjærlighet».Han skriver at på samme måte som tillit ikke er mulig uten kjærlighet, er kjærlighet et nødvendig prinsipp for den kraft som holder den menneskelige verden oppe.

Endringen mot selvbestemmende elever gir et nytt utgangspunkt for pedagogikken.

Et sprang i pedagogikken – teori knyttes til elevens virkelighet

Jeg vil understreke at denne artikkelen har sammenheng med «bildet» av en ny pedagogikk: Jeg skriver om overgangen fra «den gamle historien» til «den nye historien» samtidig som jeg selv erfarer en slik overgang i mitt eget liv. Det betyr at teorien må ha sammenheng med praksis for at den skal ha mening for meg; på tilsvarende måte kan det hevdes at teorien bør være knyttet til elevens virkelighet for å ha mening for eleven. Mange elever spør disse to spørsmålene til lærerne sine: Hvorfor må jeg lære dette? Hva har dette med min virkelighet å gjøre?

Dersom elevene styres av «mening» vil de velge teori som er knyttet til sin egen virkelighet, og en skole som er forankret i den nye historien vil følgelig fjerne «gapet» mellom teori og praksis. Vår «allmenndannende verden» gir ikke lenger eleven energi. Et tydelig symptom på dette er elevenes krav om underholdning i timen for å «holde ut» vår skole.

La meg vise hva som skjer ved en skole som er forankret i den gamle historien:

Elevenes nåtidige behov blir oversett for å fylle et «kunstig eller innbilt behov» i fremtiden. Skolen tar det for gitt at det som læres i skolen nå, er helt avgjørende for elevens fremtidige yrkesaktive rolle, noe som er ytterst tvilsomt basert på samfunnets raske utvikling og stigende kompleksitet. Det bærer ikke lenger mening å «trene» til virkeligheten; virkeligheten er her «nå».

Et eksempel på dette viser Evry-sjef Elin Hauge i en E24-artikkel fra 2. juni 2018: Hun peker på at unge er utdaterte før de er i jobb. Hun sier videre at utdanningsinstitusjonene ikke er oppdaterte med deres behov; «selv nyutdannede folk med mastergrader har ikke den kompetansen vi trenger».

Hun legger til; «personlig mener jeg måten barn går gjennom grunnskole, videregående og høyere utdanning er i ferd med å bli avleggs».

Det er i denne sammenheng viktig å understreke at den gamle historien har vært riktig for sin tid og en nødvendig del av skolens utvikling.

Starten på en ny historie

Dagbladet skriver 9. oktober 2018 at Singapore avskaffer rangering av elever i barneskolen. Her snakker vi om et skolesystem som er regnet som et av verdens beste, med 15-årige elever som topper statistikker i matte, naturfag og leseferdigheter (iflg. Pisa-rangeringene). Utdanningsdepartementet i Singapore endrer praksis fra overdrevent fokus på akademiske resultater, til fordel for læringsglede og indre motivasjon. Kanskje får vi øye på en ny historie da det påpekes at hver enkelt elev skal fokusere på sin egen læringsprosess, fremfor å bekymre seg for å bli sammenliknet med andre?

Til sammenligning kan vi si at i den gamle historiens klasserom handler det meste om «posisjon». Lærerens jobb er å lage et «posisjonskart» som forteller hvilke elever som trenger hva. Med andre ord er det viktig å finne barnets posisjon i alle fag slik at man får hjulpet «de med svakest posisjon». Det hevdes her at det ikke vil hjelpe å sette inn nye tiltak, eller utdanne mange flere spesialpedagoger, når det er den gamle historien som må synliggjøres og ikke «de svakeste» barna. Barna har det aldri vært noe i veien med.

Det er viktig at vi ser at den gamle historien er skapende - klasserommet former seg etter våre forventninger og ikke omvendt. Det er vi som skaper klasserommet gjennom å benytte den gamle historien som en linse. I dagens klasserom kan det hevdes at det er viktig å prestere slik at man får en god posisjon - hva om det å posisjonere seg ikke ble verdsatt av oss voksne lenger? Hvis vi får til en slik endring er vi på god vei inn i den nye historien.

Den nye historien handler om mening

Det hevdes i denne tekst at skole i den nye historien begynner der styringen utenfra overskrides og individet selv overtar. Dette er grunnforutsetningen, og særdeles viktig fordi skoleelevene vil i denne tilstanden finne trygghet i seg selv, ikke i evnen til å kontrollere sine omgivelser. På samme måte vil læreren finne trygghet i seg selv, ikke i evnen til å kontrollere sine elever. Målet blir da å hjelpe hvert menneske til å realisere seg selv, slik forfatter Dag Andersen skriver i boka «Det 5. Trinn».

Søken etter mening er det grunnleggende med mennesket og leder mot selvrealisering. Det å ha en mening med sitt liv hjelper oss gjennom kriser og er en enorm drivkraft. Nietzsche traff spikeren på hodet da han skrev; «den som vet hvorfor han lever, kan tåle et nesten hvilket som helst hvordan». Viktig å finne ut hva man tror på, og øve oss på å være tro mot det. Skolen støtter elevene i å svare på «hvorfor de lever», i den nye historien. Uten mening er veien kort til depresjon, uro og kjedsomhet.

Hva er kjernespørsmålet i den nye historien?

Den gamle historien er «uten barnet» og «må læres» - den nye historien er «med barnet» og skapes gjennom barnet hver dag. I «overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen», s.19, pekes det på et kjernespørsmål i all opplæring: «Alle elever er ulike, og hva som er elevens beste, er et kjernespørsmål i all opplæring. Dette spørsmålet må besvares på nytt hver dag av alle som jobber i skolen».

Kjernespørsmålet i den «nye historien» handler ikke om læring, eller hva svaret er, men «hvem som svarer». Når man får kontakt med «hvem som svarer» så er man ved kjernen i den nye historien. La det være klart: Barnet er kjernen. Dette kan vises ved en endring i hva vi fokuserer på i den gamle- og den nye historien:

Den gamle historiens fokus:      Er dette riktig eller galt?

Den nye historiens fokus:           Er dette mere meg eller mindre meg?

I den gamle historien var løsningen å oppføre oss pent. For å kunne gjøre det måtte vi vite hva som var rett og hva som var galt. Vi ville ikke krenke noen og derfor var vi lydige og gjorde «det rette». Valgte vi det som var galt kunne vi risikere å bli avvist og dermed isolert fra gruppa. Fordi det ikke var nok «å bare være til» måtte vi «gjøre noe» for å bli sett. Dermed var konkurransen i gang for å bli sett. Denne konkurransen var hard - det handlet om å overleve i den gamle historien.

I den nye historien spør vi oss om hvordan vi skal vite hvem som overbringer oss sannhet. Ja, det er det store spørsmålet. Men her skjuler det seg en stor hemmelighet; vi trenger ikke å vite det. Det eneste vi trenger å kjenne er vår sannhet, ikke andres. Når vi forstår dette, er vi en del av den nye historien. Den handler om oss alle, deg og meg, og vil gjøre hverdagen enklere fordi det er rom til oss. Fra dette perspektiv er vår forståelse fullstendig, og det er denne fullstendigheten vi kan gi videre til våre barn.

Skolens styringsdokumenter er en del av den gamle historien

Skolene følger styringsdokumentene (den gamle historien) og utfører sitt mandat pliktoppfyllende. Teoretisk sett så er utdannelsen i Norge godt beskrevet, og begrunnet, gjennom "tung" forskning. Men samtidig er det en stigende følelse av "ubehag og uro" i den norske skolen, som bare vil bli synligere i tiden som kommer, og potensielt skape utfordringer (relevante styringsdokumenter er læreplanverket, stortingsmeldingene, læringsplakaten, fagplaner, den generelle delen av læreplanen, og opplæringsloven).

Ifølge denne tekst har ideen om den norske skolen (styringsdokumentene) ikke kontakt med den fysiske skolen, og gjenkjenner ikke den fysiske skolens behov, nå. Dermed kan det hevdes at styringsdokumentene bygger på en gammel historie og er til hinder for "en ny form" som vil frem. Denne nye formen er ikke mulig å se uten en ny historie. Professor Chris Dede ved Harvard påpeker i denne sammenheng at; «det farligste eksperiment vi kan gjøre med våre barn er å holde skolen uforandret når alle andre deler av samfunnet endrer seg dramatisk».

La oss gi barna tilbake til seg selv. De vender tilbake til seg selv når de får lov å tenke sin høyeste tanke og demonstrere den. Det er ensomt å ikke vite hvem du er, og slik tror jeg mange har det. Den gamle historien handlet om «hva eleven kan», den nye historien handler om «hvem eleven er».

Ut av «loopen» 

Så lenge vi sitter fast i en loop hvor vi gjentar fortiden vil antallet «problembarn» stige. Det betyr at motstanden vil øke for å hjelpe oss å bryte ut av loopen. Den gamle historien tjener oss ikke mer. En loop kan sammenlignes med det å være styrt utenifra. Man følger et tillært mønster uten å være klar over det. Det gir stort ubehag å bryte dette mønsteret ettersom det er alt man kjenner til. Denne tekst peker på at det er tid for å bryte dette mønsteret og gå inn i den nye historien.

Det finnes ingen «problembarn». All atferd samsvarer 100 % med hva vi tror om oss selv. De elevene som ikke følger undervisningen blir problembarn. De elevene som ikke forstår hvorfor de må lære det andre sier, blir problembarn. Disse elevene gjør motstand og utviser «forstyrret atferd».

Skolen får et valg - enten må disse elevene endre seg eller så må skolen endre seg. Ettersom skolen er i loopen (den gamle historien) velger man at barna er problemet. La meg si det i klartekst: Uten frykt for endringer finnes det ingen problembarn. Disse «forstyrrede» elevene «er» endringen. Motstanden kommer for å fortelle oss noe hvis vi er villig til å lytte.

Det kjente er trygt og godt, mens det ukjente er skremmende. Dette gjentar seg hver gang menneskene står ved et nytt utviklingstrinn, slik vi gjør nå. Som alle ganger tidligere, vil vi til slutt gå inn i den nye historien - la oss begynne nå:

Den nye historien er et nytt utkikkspunkt

Nå er vi framme ved det nye utkikkspunktet som den nye historien innebærer. Vi har snakket om gammel historie og ny historie uten å se nærmere på hva «en historie» er - det skal vi gjøre nå.

Prøv å tenke på den nåværende «menneskelig intelligens» som noe vi har sammen, ikke som mange individer med varierende grad av intelligens. Du kan sammenligne det med et felt som vi alle tilhører - dette feltet er vår «nåværende historie». Har du noen gang tenkt på at alle klasserom er normalfordelt med flinke og mindre flinke elever? Dette er fordi det er den samme intelligensen som uttrykker seg, nemlig din, min og alle andre sin. Eller sagt på en annen måte – det er vår linse, eller «nåværende historie», som skaper rangeringen i alle klasserommene.

Fra et slikt ståsted er frigjøringen fra den gamle historien et skifte av «en felles menneskelig intelligens». Vi når dermed et nytt felt, som vi kaller den nye historien, sammen. I den nye historien forstår vi at intelligens ikke blir skapt som et resultat av visse betingelser – det er intelligensen selv som skaper visse betingelser. Med det nye utkikkspunktet har vi utvidet vårt perspektiv og ser at endringer ikke kommer gjennom hva vi gjør (atferd), men hva vi tror på.

Denne artikkel er skrevet av en tobarnsfar, lektor og siviløkonom, som ønsker å bidra til en enklere hverdag for alle i skolesystemet, og i resten av samfunnet. Det er mitt håp at det du har lest har utvidet rommet ditt og gitt deg et nytt utkikkspunkt. Kanskje er du en av de mange som har begynt å forberede seg på å skape en ny historie?