Islamsk humanisme eller humanistisk islam?

Det har nærmest gått inflasjon i ordet humanisme. Mange anvender ordet, men få definerer det. Samtidig oppstår humanisme-begrepet i svært mange og dels forvirrende sammenhenger. Vi må være klar over at enhver definisjon av begrepet er påvirket av de rådende materielle og psykologiske forhold, og hva det brukes til. For klarhetens skyld, i denne konteksten betyr humanisme verken en klassisk orientert kulturbevegelse eller et moderne ikke-teistisk livssyn (livssynshumanisme/human-etikk). Men et filosofisk-teologisk fundament for livsverd, rettferdighet og velferd. Dette er en vidbeskrivelse av begrepet humanisme.

Et problem med en reduktiv definisjon av humanisme (f.eks. å sette likhetstegn mellom humanisme og human-etikk), er at det bidrar til å innskrenke humanismens potensiale som et felles, inkluderende rom. Dette inkluderende rommet kan bidra til at mennesker med ulike tro og livssyn mobiliserer seg for å verne om menneskets uantastbarhet og iboende verdighet i kriserammede samfunn.

Fra et inkluderende perspektiv, har islam et humanistisk potensial? Det er fullt mulig å utskille fortolkninger som bærer i seg idealet om menneskets egenverdi, som et boltverk mot religiøs og politisk ensretting og blind vold.

Koransk menneskesyn

Gjennom Koranen, kan vi utlede at det finnes en Skaper bak universets tilblivelse, og at denne Skaperen har også skapt menneske, som, gjennom fosterstadiet får «innblåst Guds ånd (ruh). Det får videre «hørsel, syn og hjerte», og således kimen til intellekt og fornuft. Hva innebærer det at mennesket er innehaveren av «Guds ånd»? En mulig fortolkning av skapelsesberetningen, sier oss noe om menneskeverdet som gitt av en transcendent entitet, altså Gud, og dermed er menneskeverdet iboende i ethvert menneske. I denne forestillingen sprenges etnosentrismens grenser: alle mennesker har et iboende ontologisk verd uavhengig av kognitive, emosjonelle og materielle ressurser. Dersom menneske har sin verdi fra Gud, så har det store etiske og pragmatiske implikasjoner.

Denne teologiske antroposentrismen påvirker hvordan mennesker, både på det individuelle og institusjonelle plan, bør behandle hverandre. Hvert enkelt av oss kan se på seg selv som et uendelig verdig vesen, og en refleksjon av Guds gode skapervilje.

Å gradere verdigheten ut fra eksterne variabler har, som historien vitner til, skapt grobunn for enorme uhyrligheter. Den atlantiske slavehandelen, Apartheid i Sør-Afrika, nazistenes folkemord mot jødefolket, sigøynere, homofile, og åndssvake, samt folkemordet mot muslimer i Myanmar, for å nevne noen konkrete eksempler. Hva er fellesnevneren i disse skrekkhendelsene? Det er fenomenet kalt dehumanisering, det vil si å avkle mennesker alt av egenverdi og menneskelige kjerneegenskaper. Fremgangsmåten er kjent: gjennom å konstruere vrangforestillinger om en minoritet eller spesifikk folkegruppe som den underlegne andre, blir det således mulig å umenneskeliggjøre menneskegruppene. Under folkemordet i Rwanda i 1994, framstilte hutumilitser tutsi-gruppen som asinyenzi, dvs. kakerlakker, som skulle utryddes totalt.

Ideen om menneskeverdet som immanent i ethvert menneske, innebærer med andre ord at vår fundamentale verdi ikke er avhengig av variabler som alder, funksjonsdyktighet, rase, kulturelle og/eller religiøse bakgrunn, og sosio-økonomisk status. Dog må det berettes at synet på menneskeverdet avhenger i prinsippet ikke av en transcendent kraft. Det er vitterlig kjent at ikke-religiøse – som avviser troen på en høyere Gudommelig makt – kan være fremragende eksponenter for menneskets verd (filosofisk antroposentrisme), mens troende (teister) kan innta en posisjon som er den rake motsetningen. Likevel, dersom menneskeverdet mister forankringen i noe større enn oss selv og våre stadig endrende strømdrag i kulturen, vil det iboende menneskeverdet da ikke stå svakere dersom det kommer under press, noe vi er vitne til i relasjon til temaer knyttet an til frihet, kvinners verdighet, krigsetikk, pluralisme og demokrati?

Menneskets forvalteransvar

Utstyrt med fornuft og fri-vilje, fikk menneskene ansvar om å forvalte jorden og dens ressurser på en rettferdig måte. Ut fra et Koransk perspektiv, understreker skapelsen av mennesket både menneskets særegne posisjon på det åndelige og kognitive plan, samtidig som dets brede normative ansvar overfor skapelsesverket. Jeg har i min masteravhandling (2015) i moderne islamsk filosofi, ved det teologiske fakultet, UiO, anvendt begrepet holistisk humanisme – en Islamsk motivert filosofisk/teologisk posisjon som en motkraft til sterke antroposentriske tolkninger som hevder at «mennesket er alle tings mål» (artsegoisme), og har dermed bidratt til å begrense naturen og det biologiske mangfoldet til kvantifiserbart råmateriale blottet for verdi. Dette minner oss om menneskelig hovmod og arroganse – ikke ydmykhet og visdom. I følge det holistiske perspektivet, inngår mennesket og naturen i et omfattende nettverk, en større virkelighet som ikke lar seg reduseres til våre kategorier og oversettes til formler, men som har krav på respekt og ydmykhet som basis i møte med noe større enn oss selv.

En viktig forutsetning for religionens relevans i dagens kriserammede samfunn, er om den kan adressere en av tidens mest akutte utfordringer: den økologiske krisen og problemer knyttet an til graderinger av menneskeverdet. Etter mitt syn innehar islams filosofisk-teologiske tradisjon positive ressurser, som kan fungere som et korrektiv til det mer reduktive antroposentriske perspektivet, samt til samfunnstendenser som degraderer subjektets verdighet.

Det vesentlige med menneskeverdet som iboende og uavhendelig er at med denne innsikten kan alle tankesystemer, sekulære vel så mye som religiøse, slutte seg til – en form for minstestandard for et sivilisert samfunnsliv. Realistisk sett vil det etter mitt syn være innviklet å utvikle en konsensus hva angår begrunnelsen av dette minste felles multiplum, men mennesker kan i det minste slutte seg til konklusjonen som følger med de ulike begrunnelsene: en overlappende samstemmighet; en enighet i sluttsats om en normativ forpliktelse på iboende verd for alle mennesker.

Islamsk humanisme eller humanistisk islam?

Er det mulig å snakke om humanistiske idealer som er immanente i islam, eller bør vi innta en posisjon som vektlegger en humanisert versjon av religion og religiøsitet? Med andre ord, er det slik at islam i seg selv er humanistisk (essensialistisk), eller kan den fortolkes på humaniserende vis (pluralistisk)?

Denne distinksjonen ble først tatt opp av Professor og kristen teolog Oddbjørn Leirvik i et av hans muntlige innlegg ved Det teologiske fakultet, UiO. I all korthet, Leirvik trekker frem to terminologiske distinksjoner: den idealistiske og den kritiske. Den idealistiske innebærer at religionen innehar iboende humanisme, mens den kritiske innebærer at humanistiske fortolkninger er en muligfortolkning av flere fortolkningsmuligheter av de normative tekstene i islam.

I all korthet, den klassiske teologisk-filosofiske tilnærmingen til det ovennevnte emne, sentrerer rundt et konsekvent skille mellom åpenbaringens intensjonalitet på den ene siden, og den menneskelig tilnærming til åpenbaringen. Åpenbaringens intensjonalitet er av etisk-moralsk karakter, og begrunnes metafysisk, idet verdiene har en transcendent opprinnelse. Dette innebærer å tillegge Koranen en viss grad av substansialitet, en essens som forblir upåvirket av fortolkeren og historien. Den menneskelige tilnærmingen innebærer å anerkjenne det historiske perspektiv som forståelseshorisont, som er stykkevis, tentativ og feilbarlig. Med dette som utgangspunkt, er det mulig gjennom en tekstfortolkningsstrategi basert på historisk kontekstualisering og holistisk lesning av Koranen – å skille det universelle og det partikulære i teksten – å identifisere noen meta-historiske verdier som kan fortolkes i retning av en kjempende humanisme, med basis i menneskets iboende verdighet.

Det er viktig å betone at all den bestrebelse etter å forstå Koranen som en Guddommelig åpenbaring, beror på fortolkning, som er en menneskelig aktivitet, preget av historisitet. Likevel, som historien har vist, har Koranen og øvrige normative kilder blitt anvendt som legitimeringsinstanser for undertrykkelse av ulik art. Dette er mitt  avslutningspunkt, knyttet til mulige utfordring for moderne islamsk humanisme.

Potensiell utfordring for Islamsk humanisme

En av den klassiske islamske tenkningens sterkeste sider har vært dens åpenhet for ny kunnskap og innsikt, samt en selvrefleksivitet bunnet i anerkjennelse av menneskets feilbarlighet. En islamsk humanisme må være åpen for alternative perspektiver og mulige fortolkninger av religionen, og ikke anse sitt perspektiv som totaliserende, og dermed hevet over all kritikk og nytolkning i lys av endrende omstendigheter. Gjennom å miste den nødvendige åpenheten og fluiditeten, ligger det en fare i at den humanistiske tradisjon blir dogmatisk, og på denne måten gjøre seg irrelevant.

Ali Talib, ­profeten Muhammads svigersønn og det tidligste Kalifatets fjerde statssjef, hevdes å ha berettet at «Koranen taler ikke for seg selv. Den har bruk for fortolkere, og fortolkere er mennesker». I denne beretningen ligger det et potensial for refleksjon: menneskets erkjennelsesevne er begrenset. Det ser ikke under evighetens synsvinkel; denne evnen er forbeholdt Gud. Av den grunn – at menneskets fortolkende aktivitet baserer seg på en erkjennelse av egen begrensenhet – bør mennesket være åpen for alternative perspektiver og forståelser enn de man i utgangspunktet har. I denne fundamentale erkjennelsen, i filosofisk ordelag, epistemisk fallibilisme, ligger det en oppfordring om forbeholdenhet og intellektuell beskjedenhet. En påminnelse om at vår forståelse av troen til enhver tid er av prosessuell karakter. Med andre ord, intra-islamsk sett så er islam forstått som en fullkommen religion, men vår forståelse av religionen er ufullkommen og tentativ. Denne distinksjonen er av vesentlig verdi for å opprettholde den indre dynamikken i islam, slik at islams kjerneverdier kan finne et nødvendig rom for nye uttrykks- og ytringsformer tilpasset aktuelle utfordringer og samfunnsperspektiver. På dette punkt kan klartenkte religiøse ledere med fordel spille en konstruktiv rolle i sine respektive miljøer, gjennom å betone kunnskapsmessig åpenhet og nyfikenhet, og ikke minst vektlegge humanistiske impulser i islamsk historiske evolusjon, slik at den religiøse humanistiske etos blir en del av grasroten, en del av mainstream islamforståelse, og således bli en viktig del av troende muslimers identitet og selvforståelse i en stadig mer pluralistisk tilværelse.

Vi lever i krisepregede situasjoner, hvor konfliktnivåer i samfunn kan øke, og med det bidra til å vekke latente multikulturelle spenninger mellom majoritet og minoritet. En islamsk inspirert humanisme er en allmennmenneskelig anliggende, og bør således, etter mitt syn, bidra til økt opplysning og innsikt til den menneskelige dimensjonen gjennom å vektlegge dialog, refleksivitet, personlig autonomi og allmenn solidaritet. Slik vil religiøs humanisme også ha en fremtid, og ikke bare en fortid.

Publisert først hos religioner.no

[ https://religioner.no/meninger/islamsk-humanisme-eller-humanistisk-islam/ ]