Gå eller bli?

Hege Ulstein i Dagsaavisen er tydelig på at han må gå. Vidar Udjus i Fædrelandsvennen mener det må være opp til justisministeren selv å avgjøre.

Ulstein begrunner sitt standpunkt med at Wara har uttalt seg om teaterstykket som er i sentrum av denne helt absurde situasjonen, at han er øverste leder for de som skal etterforske og ta ut siktelse mot sin samboer og at han selv har ytret seg i en retning av at trusselhendelsene kan ha sammenheng med teateroppsetningen. Vidar Udjus fremholder at det er Wara selv som må avgjøre om han vil fortsette. Han skal ikke heftes for det hans samboer har gjort. Udjus peker på at det er en personlig tragedie og at vi har et maktfordelingsprinsipp der rettsvesenet er uavhengig og at vi må hegne om skillet mellom politikk og jus i denne saken.

Aftenpostens leder den 15.3 er krass i kritikken av Statsministeren for å legge ansvar på en samfunnskritisk teatergruppe, som benytter seg av sin ytringsfrihet. Regjeringsmedlemmer har et større ansvar i den offentlige debatt enn en teatergruppe, mener avisen.

Det er ikke opp til de enkelte statsråder å selv velge om de skal ha sin posisjon eller ikke. Det er statsministerens ansvar og hennes plikt. Erna Solberg har valgt å bytte minister i det hun selv mente var det viktigste politiske fagfeltet ved valget i 2013 og etter terroren mot Arbeiderpartiet og AUF, seks ganger på like mange år.

I de vurderinger en statsminister skal gjøre kommer hensynet til Staten, regjeringen og fagfeltet i første rekke. Alle statsråder sikkerhetsklareres for å sjekke om noe ved dem, eller deres nærmeste kan være til ugunst for Norges sikkerhet. Det er bra. Politisk gjøres det helt sikkert også grundige vurderinger av hvorvidt forhold vil kunne skade den politikken som Statsministeren og regjeringen skal fronte.

Derfor er feil å si at dette er noe nåværende statsråd selv må ta stilling til.

Vi lever i en tid der konspirasjonsteorier og fake-news spres nasjonalt og internasjonalt fortere enn solgangsvinden på en julidag. Spesielt er dette utfordrende for de unge. Lærere slo i NRK i vinter alarm om dette fenomenet. Unge leser teorier om at jorda er flat, at Holocaust ikke fant sted, om antisemittisk budskap og muslimhat.

Listhaug måtte gå av på grunn av etter konspiratorisk ytring om Arbeiderpartiet.

Statsministeren viste da tydelige svikt i sitt lederskap, kom sent på banen, beklagelsene var vage og slappe som et flagg på ei flaggstang i vindstille. Opposisjonen og opinionen i mediedebatten som fulgte, gav retning. Ministeren måtte til slutt gå. Både Anundsen og Amundsen er konfrontert med tidligere uttalelser og handlinger, som ligger nært opp mot å formidle konspirasjonslikenende teorier.

Anundsens historie med avisbrenning og egenprodusert reklamevideo for seg selv som justisminister der media omtales som uhild, og fb -statuser fra Amundsen i strid med regjeringens politikk om innvandring og innvandrere som ville vært ganske ytterliggående for en statsråd å fremme. Amundsen fikk ministerposten, sluttet å uttale seg offentlig om disse spørsmålene så lenge han var minister. Sandberg, daværende fiskeriminister og fungerende justisminister en periode, fikk også offentlig kritikk med spørsmål om en som hadde u-/bevisst tatt på seg en T-skjorte med teksten «GOOD JOURNEY/ Sea adventure», da flyktninger og migranter døde i tusenvis i Middelhavet, kunne være Norges fremste politiker for flyktning- og innvandringspolitikken.

Det er med dette som bakgrunnsteppe Statsministeren må vurdere hvorvidt hun vil gi han fortsatt tillit. Hun må vurdere Norges og regjeringens anseelse internasjonalt og nasjonalt. I hvor stor grad blir den ute i verden og her hjemme berørt, når én minister bader i Middelhavet, der tusenvis druknet, én brenner aviser og én annen poster tvilsomme og meget innvandrerkritiske ytringer på fb før og etter han fikk tillit av Statsministeren.