En underkommunisert miljøkatastrofe rammer millioner av mennesker.

Vannhyasint er ei plante med store grønne blader og vakre hvit-rosa blomster.Den gjør seg godt som prydplante.Derfor havna den i Rwanda rundt 1850 – innført av belgiske settlere. Til USA kom den for over 100 år siden,og har etter hvert spredt seg til godt 20 delstater.Den har også bitt seg fast i godt 50 land i Asia og Afrika.

Så hva er det med denne planta som er så problematisk?Det viktigste: den er en av de raskestvoksende biologiske organismene på jorda. Dette i kombinasjon med at den vokser i de frie vannmassene gjør at den kan vokse hvor som helst det er ferskvann og riktig temperatur og forflytte seg relativt raskt med vind,strømmer og elver. Under optimale vekstvilkår kan denne planta doble biomassen i løpet av 12-14 dager. I klartekst betyr dette at en kvadratmeter i løpet av ett år kan bli til over 16 000 mål(1600 hektar).I praksis skjer ikke dette så fort, men et par eksempler kan belyse hvor raskt dette kan utvikle seg :
planta ble første gang observert i Lake Viktoria på 80-tallet, og ble et problem noen år senere. (Les også:https://macleki.org/stories/living-with-the-hyacinth-weed/). Kjemikalier, innførsel av innsekter som spiser vannhyasint samt mekanisk fjerning har vert brukt i forsøk på å løse dette problemet. I området ved Kisumu,Lake Viktoria,Kenya, senest for to-tre år siden.

Nå er planta tilbake for fullt, og bare rundt Kisumu anslår man at planta dekker 2000 hektar.Siden Kisumu er viktig for m.a. transport av olje til Kampala i Uganda, så har de nå en «plantebryter» som går frem og tilbake kun for å holde skipsleia åpen.
Lake Tana i Etiopia er en viktig mat-og ferskvannskilde, og bærekraftig uttak av fisk er beregna til 10-12000 tonn pr. år. Uttaket nå er nede i rundt 1000 tonn.Den rådende oppfatningen er at dette skyldes at vannhyasint de senere åra har vokst ukontrollert, og dekker nå over 50 000 hektar(2017).(les også : http://theconversation.com/ethiopias-lake-tana-is-losing-the-fight-to-water-hyacinth-82947).

Hva er det med denne planta som gjør at den kan blokkere for skipsfart og få fiskerier til å kollapse?
Som nevnt; den slår rot i vannet.Den legger seg som en matte over vannet. Denne matta blir tettere og tettere og dekker et større og større areal ikke minst i kystnære områder på grunt vann. Dermed blir det kraftig reduksjon av solinnstråling til vann. Oksygeninnholdet i vannet går ned. Yngleplasser for fisk blir ødelagt. Mange andre stedbundne organismer svekkes eller dør ut. De eldste plantedelene synker,råtner og stjeler dermed enda mer oksygen. Plantedekket blir så tett at lokale fiskere ikke lengre kommer seg ut i åpent farvann uten først å,ofte med livet som innsats,manuellt fjerne planta.Plantedekket blir i sin tur tilholdssted for slanger og insekter med m.a. oppblomstring av innsektsbårne sykdommer som en rapportert konsekvens.
Noen steder har dette også negative konsekvenser for allerede pressa vannressurser da fordampingen via vannhyasint er mange ganger så høy som fordampingen direkte fra vannflata.
Så hører det også med ; problemer for turbiner i kraftstasjoner. Sterkt reduserte muligheter for båtliv, rekreasjon og badeliv.
Slik kan altså ei vakker vannplante, endemisk tilhørende i Amazonas-bekkenet, bli et mareritt for kystnære mennesker bosatt langs elvebredder og ved innsjøer fra Vest-Afrika til Tanasjøen. Fra Sør-Afrika til Nil-deltaet. Og gjennom hele Asia til Papua Ny Guinea, Japan og Filipinene.
Dette er dramatisk. Men er ikke vannhyasint godt for noe??
Rett skal være rett ; den renser vannet og suger til seg forurensing fra landbruk og avløpsvann. Men det er også alt. Så lenge den er i vannet.
Kan den ikke utryddes? Nei. I praksis har den vist seg å være umulig å utrydde. Man kan eliminere den over store områder ved hjelp av kjemikalier. Men kjemikalier har en del uønska bivirkninger. Dessuten kommer den tilbake. Man kan importere hyasintspisende billearter. Men det tar lang tid å spise seg gjennom tusenvis av hektar. Og den kommer tilbake. Mekanisk fjerning er effektivt – men jobben tar aldri slutt.
Kan den ikke brukes til noe? Jo,faktisk.Søk på vannhyasint gir mange bemerkelsesverdige svar.Bemerkelsesverdig fordi det er et enormt gap mellom hva denne planta kan brukes til og hva som faktisk blir gjort. En studie fra Vietnam viser at 50 % hyasint i foret til kveg gir god forblanding. Andre studier nevner for til fisk og for til kyllinger og sauer. Og mat til mennesker.
Bioenergi blir allerede produsert enkelte steder i små volum. En studie hevder at ett hektar kan gi 75000 m3 biogass pr. år. Andre steder blir den brukt til å lage papir.
Gjødsel og jordforbedring er opplagte bruksområder,men høsting og transport er utfordringer små lokalsamfunn ikke har forutsetninger til å håndtere.
Behandla på riktig måte er vannhyasint en utmerka råvare til briketter. I land der trevirke er mangelvare og trekull og kull er dominerende energikilder til matlaging bør briketter av vannhyasint være en vinner.
Og ikke minst kan stilken tørkes, splittes opp og brukes til å flette og veve møbler og kurver, bæreposer og badematter. Og akkurat dette blir da også gjort i mange land. For det meste er det kvinner som tar initiativ og med dette lager både lokale jobber og skaper inntekter.

Så hvorfor er dette et tilbakevendende problem? Det mest opplagte svaret er at vekstkraften og -evnen er undervurdert, og at myndigheter ikke griper inn før dette truer viktige kommersielle interesser. Man søker å eliminere den, og lykkes et stykke på vei, men etter noen år kommer den tilbake. Så er det nye runder : skal vi bruke kjemikalier? Biologiske våpen? Kjøpe dyre høstemaskiner – slik vi her bruker penger på snøfresere??
I Norge har vi snø hver vinter. Derfor har alle kommuner snøryddingsutstyr. På veiene er ikke snøen godt for noe som helst. Derfor betaler vi fra felleskassa for å bli kvitt den – år etter år etter år. Lignende beredskap mot vannhyasint er det sannsynligvis kun de rike landene (USA, Portugal,Australia) som har.Men langs elvebredder og innsjøer i India og Nigeria, Kongo og Vietnam er det bare de fattigste som rammes av dette. De har ingen stemme inn i maktens korridorer. De har heller ikke kunnskap og finansiell styrke til å høste og videreforedle dette til nyttige produkter.
For det er dette siste som må gjøres. Det er et pengesluk å fjerne dette fra elvebredder, yngleplasser for fisk og tusenvis av kilometer med strandlinje og tusenvis av hektar med åpent vann. Så istedet for se på dette som en skadelig vekst man må fjerne med jevne mellomrom, så bør perspektivet bli at det er en meget anvendelig plante som både renser vannet, og har potensial til å skape hundretusenvis av arbeidsplasser og inntekter til de som blir ramma hardest av dette.

Så hvorfor blir ikke dette gjort i et omfang som gjør en forskjell? Det enkle svaret er at for få bryr seg. Mange fordi de ikke vet hvordan dette kan gripes an. Andre fordi de ikke kjenner til problematikken.
Den siste måneden har jeg vært i kontakt med en rekke statlige og ikke-statlige organisasjoner – i håp om å få noe gjort.Åtte i alt.Det viktigste fellestrekket,med unntak av Norges Vel, er at ingen kjenner til dette problemet. Det andre fellestrekket er at dette ikke er noe de kan gå inn i. I hvertfall ikke nå. Det er overraskende at BistandsNorge ikke kjenner til dette. 30 milliarder i årlig bistand. Kontorer og delegasjoner og prosjekter nesten over allt. Men dette er likevel en ukjent problematikk.
Nå er det ikke lenger ukjent, og dermed bør tiden være moden for å gripe fatt i dette, for slik å bidra mer på områder som handler både om arbeid for de fattigste,løse et miljøproblem og bidra til å bygge en sirkulær økonomi. For dette kan løses. Neppe via store, prestisjefyllte og dyre prosjekter, men med kunnskap, lavteknologiske løsninger,praktisk smarte og tilpassa logistiske løsninger og i tett samarbeid med de som bor og jobber i områdene som blir ramma.

Gunnar J. Furehaug

Alnabru, Oslo