Klimarealisme og klimareligion

Jeg er blitt gjort oppmerksom på Svein Auslands innlegg i avisen hvor han opplyser om sin innmelding i foreningen Klimarealistene. Siden jeg selv er medlem, vil jeg bare ønske ham velkommen. Men det er en formulering i hans innlegg jeg stusser over: «komme ut av skapet». Det er jo en formulering som benyttes når man vedkjenner seg ett eller annet som vekker avsky i vide kretser og som forårsaker en del ubehag for den som kommer ut av «skapet».

Jeg skal ikke kritisere Ausland for å ha valgt dette som et treffende uttrykk. Min bekymring gjelder de tilstander som har gjort dette til et treffende uttrykk. Klimaforandringer, deres årsaker og virkninger, er et vitenskapelig spørsmål. Om slike kan man ha forskjellige meninger, men for å være legitime må de være begrunnet med fakta og sannsynliggjøring av usikre årsakssammenhenger.

Det er ikke klimarealistene som er synderne i den sammenheng men heller alle de som åpenbart har en religiøs holdning til problemet. De tror åpenbart bokstavelig på de mest ekstreme katastrofespådommer som klimamodellene produserer. Det er ikke noe nytt at engasjementet er sterkest og toleransen mest tynnslitt når faktagrunnlaget er spinklest og logikken svakest. Det er ikke lenge siden de fleste trodde på liv efter døden og at gud hadde skapt verden på seks dager. Jattet man ikke med på det, ble man utelukket fra det gode selskap og fikk sågar smake på det som verre var.

Vitenskapelige spørsmål bør kunne diskuteres fordomsfritt og saklig. Fakta er ikke noe å diskutere når de er blitt bragt på det rene, de er noe man forholder seg til. Meningene kan være forskjellige når det gjelder styrken i sammenhenger man ikke kjenner grundig nok, men det bare dumt å knytte følelser til det ene eller det andre i så måte. Man bør objektivt og uten emosjon kunne diskutere slike ting og enes om hva som er kjent og ukjent.

Så til klimaspørsmålet. Vi kan dele det opp i følgende:

• Er det klimaendringer på gang?

• Hva skyldes de?

• Hvilke konsekvenser har de?

• Er de menneskeskapte?

• I så tilfelle, hva kan vi og bør vi gjøre med dem?

Både målinger og andre indisier tyder på at det er blitt varmere de siste 100 år eller så. Men det har gått i rykk og napp. Vi hadde en oppvarming i 1920 og 1930-årene, men så stoppet den opp til 1980-tallet. Det finnes sterke indisier på at det har vært varmere i verden før enn hva det er nu; rundt år 1000 og for 5000 år siden for eksempel. Den oppvarmingen som er skjedd de siste 100 årene er en oppvarming siden den såkalte lille istid, som varte i rykk og napp fra ca 1200 til slutten av 1800-årene, litt forskjellig efter områder.

De fleste erkjenner at kulldioksid i atmosfæren har en oppvarmingseffekt, men det er delte meninger om hvor sterk den er. Dessverre lar det seg ikke gjøre å avgjøre styrken i dette eksperimentelt, men det faktum at det har vært like varmt og endog varmere i verden før helt uten medvirkning av menneskeskapte utslipp av kulldioksid tyder på at denne effekten ikke er så sterk. Det er heller ingen sterk sammenheng til alle tider mellom konsentrasjon av kulldioksid i atmosfæren og temperatur på planeten. Den katastrofeoppvarming som klimamodellene predikerer er til største delen skapt av forsterkende tilbakevirkende koplinger mellom kulldioksid og vanndamp. Varmere atmosfære pga økning i kulldioksid i atmosfæren kan holde på mer vanndamp, og vanndamp er den mest potente av alle drivhusgasser. Så langt har de aller fleste kjøringer av klimamodeller grovt overvurdert den globale oppvarming. Dette har FNs klimapanel selv efterprøvd og innrømmet at de har et problem. Så det er god grunn til å tro at kulldioksidens klimavirkning ikke er sterk nok til å utgjøre noe stort problem.

Om konsekvensene av klimaendringer vet vi lite. En ting er sikkert; noen land kommer til å vinne men andre å tape. Noen steder kan det bli tørrere og varmere slik at det går ut over avlingene. Andre steder, som i Canada, Russland og Alaska, kan store områder åpnes opp for dyrking pga varmere klima. Så langt ser vi ingen tendenser til at varmere klima betyr mindre matproduksjon; produksjonen av hvete, mais og ris øker år efter år, med noen mindre tilbakeslag inn imellom; været er jo lunefullt uansett om det blir varmere eller kaldere. Norge kommer ganske sikkert til å bli blant de land som tjener på varmere klima, selv om vi ikke lenger er kritisk avhengig av eget landbruk for å overleve. Den lille istid var ingen lykkelig tid for Norge. Oppvarmingen de siste hundre årene må kunne sies å ha gitt Norge et bedre klima. Det er likevel ikke til hinder for at Norge har den største andelen klimaflyktninger i verden, pensjonister som flykter til varmere himmelstrøk.

Jeg har alt sagt at de klimaendringer vi kan konstatere i det minste til dels er naturlige variasjoner. En del, og antakelig en liten del, kan være menneskeskapt. Men kulldioksidkonsentrasjon i atmosfærene er et globalt problem, i den grad den er noe problem. Norges bidrag til dette «problemet» regnes i promille. Derav følger at det Norge måtte gjøre for å redusere sine utslipp av kulldioksid er uten noen praktisk virkning. Det samme kan for øvrig sies om EUs klimapolitikk. Utslippene av kulldioksid kommer hovedsakelig fra fossile brensler, og de bare fortsetter å øke i omfang. Grunnen er meget enkel, økonomisk vekst krever økt bruk av energi, og fortsatt kommer 85% av verdens primærenergi fra kull, olje og gass. Det er særlig de såkalte utviklingsland, som f.eks. India og Kina, som øker sitt forbruk av fossile brensler. Det gjør de fordi det er selve forutsetningen for at de kan vokse ut av fattigdommen. De har nok ikke til hensikt å la rike land plaget av klimaangst diktere hvorvidt de skal få lov å bli velstående eller ei, det spørsmålet kommer de til å avgjøre selv.

Disse synspunktene er ikke av det slaget som trenger å gjemmes vekk i ett eller annet skap, de er heller av det slaget som ethvert intellektuelt oppegående menneske kunne slutte seg til. Fakta trenger vi ikke å diskutere, men det er rom for ulike meninger om styrken i de usikre virkninger og sammenhenger.