Sosialetikk og praktisk politikk

Skrevet av Susanne Engell, prest og Svein Haugsgjerd, psykiater.

Vi er enige med Bård Larsens overskrift 22. februar om at vi lever i «En urovekkende tid». Vi står overfor svært alvorlige klimaendringer, handelskrig mellom USA og Kina, kriger i Midtøsten med innblandinger fra andre land, økonomiske sanksjoner for å frembringe regimeendringer, ledere som Orban, Erdogan, el-Sisi, Putin, Trump og så videre.

Les også: Krisemåling for KrF og FrP – aldri vært lavere på måling

Økende motstand.

Men vårt anliggende er Norge i 2019, hvor en regjering utgått fra Høyre og Frp, men med tilslutning fra Venstre og (nølende) KrF, i den siste tiden har fått meningsmålingene mot seg. Innen sektorene helse, omsorg og oppvekst, hvor vi har vår erfaringsbakgrunn, har det vokst frem en økende motstand mot Solberg-regjeringens sterkt markedsliberalistiske politikk. Helseforetakene styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper, med anbud, outsourcing, nedbemanninger, omorganiseringer og overdimensjonerte rapporteringsrutiner. Resultatet er knapphet på tid til pasientarbeidet, empati på strekk og følelse av utilstrekkelighet.

Samfunnsoppgaver som bør forvaltes av det offentlige, sammen med ideelle aktører, tilbys nå til kommersielle aktører, norske og internasjonale, som har maksimering av utbytte til eierne som formål. Jernbanedrift legges ut på anbud hvor pris er utslagsgivende kriterium. Stadig større deler av samfunnslivet blir underlagt den økonomiske konkurransens logikk. Nærpolitireform, regionreform, sykehusnedleggelser – eksemplene kan lett flerdobles.

Skolert hos Civita. 

Når det lyktes å få KrF inn i regjeringen takket være et meget knapt flertall på landsstyremøtet før jul, hadde Høyre, Frp og Civita grunn til å juble. Som vi vet skjedde KrFs høyrevalg etter påvirkning fra Høyres kommunikasjonsrådgiver og under innflytelse av KrFU-ere skolert i Civitas program for ungdomspolitikere.

Den økende oppslutningen om Sp, SV og Rødt etter dette, har selvsagt skapt frykt for at også Arbeiderpartiet skal bevege seg mot venstre. Derfor advarte Siv Jensen mot «radikalisering av AP» i Aftenposten 15. februar, samme dag som Larsens «Vesten som korttidsminneforening» stod på trykk i Vårt land.

Vi leser denne teksten som et strategisk forsøk på å slå en kile i det saksfellesskapet i praktisk politikk som partiene på venstresiden, inkludert MDG, har begynt å bygge. Larsen fremstiller Rødt som en uønsket villvekst i partifloraen ved å klistre det til tragiske historiske eksempler fra fremmede land, eksempler som Rødt eksplisitt har distansert seg fra. For å understreke at Rødt er en paria som ingen andre partier bør komme i berøring med, omtaler han det som «en annen bøtteballett».

Les også: Sp opp til rekordoppslutning – peker på KrFs veivalg som utslagsgivende

Konsensus med Høyre. 

Larsen er redd for at det politiske sentrum skal forvitre. Trolig betyr «det liberale sentrum» de tre sentrumspartiene Sp, Venstre og KrF. Som kjent har Sp gått til venstre, de to andre til høyre. Disse to sliter som kjent på meningsmålingene. Er det dette Larsen ser som «det liberale sentrums forvitring»?

Eller mener han noe helt annet? Siden 1980-årene har vi sett at Arbeiderpartiet stadig oftere søker konsensus med Høyre i de store spørsmålene innen økonomiske politikk, en arv etter Tony Blairs «tredje vei», en oppfølger av fagforeningsknuseren Margareth Thatcher. Er det alliansen Arbeiderpartiet/Høyre Larsen ser som «det liberale sentrum», med fare for å forvitre?

I Norge i dag vil et eventuelt Arbeiderparti som opptrer som «Høyre light» nok være Civitas ønskedrøm, men Arbeiderpartiets mareritt, en tragedie ikke bare for arbeiderbevegelsen, men også for Norge som helhet. Det er arbeiderbevegelsen, med Arbeiderpartiet som ledende kraft, som har kjempet frem alle de allmenne rettighetene som utgjør velferdsstaten.

Falsk dikotomi. 

Larsen utfordrer oss på kristen sosialetikk versus praktisk politikk. Vi godtar ikke at det er en motsetning, selv om vi ofte ser uttrykket «realpolitikk» brukt for å forsvare uetiske valg. Det vi ser som kristen sosialetikk kan antydes slik: Kamp for likeverd, sosioøkonomisk likhet og rettferdighet. Solidaritet med undertrykte minoriteter og nødlidende mennesker i andre land. Innsats for å bevare livsgrunnlaget for hele skaperverket – mennesker, dyr og planter – med andre ord kamp mot produksjonsvirksomhet som skader klimaet på jordkloden. Kamp mot krig og krigsforberedelse, opprustning, økonomiske sanksjoner og falsk informasjon som våpen i kampen om geopolitiisk hegemoni. Kritikk av forestillingen om at økonomisk vekst skal være det overordnede målet for alle politiske beslutninger. Kamp mot skatteunndragelse, korrupsjon, grådighetskultur og pengestyre.

Vi mener at dette er målsetninger som har med praktisk politikk å gjøre, og selv om det er langt frem til virkeliggjørelse av disse målerne, er ethvert lite skritt i retning av dem verdifulle. Vi mener at alle partiene på venstresiden i Norge i 2019 – Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og MDG - i all hovedsak arbeider for å fremme disse målene. Derfor hadde vi ønsket at også KrF hadde valgt denne retningen.