Vil biskopene støtte retten til assistert selvmord?

Innledningsvis vil jeg sette noen rammer for hva som fremlegges i det følgende, for å unngå unødige misforståelser. Når assistert selvmord omtales vil jeg ikke la dette omfatte verken passiv dødshjelp eller barmhjertighetsdrap, for i slike tilfeller handler det om å fremskynde en pågående dødsprosess hos terminale pasienter. Noe jeg mener vil gjøre seg best i en annen debatt. Assistert selvmord blir da helsevesenets plikt til å assistere dem som selv ønsker å avslutte sitt liv. Så når selvbestemt abort her sidestilles med assistert selvmord er det mors selvbestemte rett til livsavsluttelse for et friskt og levedyktig foster som menes, og må ikke forveksles med medisinsk betingede aborter. For som biskopene anerkjenner i sin uttalelse så starter livet ved unnfangelsen, "Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.", noe som vil være en forutsetning i denne teksten.

600 selvmord.

I Norge ble det i 2016 gjennomført over 600 selvmord, og globalt estimeres 800 000 hvor for hver av disse gjøres det 20 selvmordsforsøk. Dette er selvmord som utføres med metoder som innebærer en betydelig risiko for både dem selv og andre mennesker. Når vi leser om personer som bruker kjøretøy til å avslutte sitt liv i trafikken, tar de også med seg andre uskyldige liv. Eller dem som havner i en invalidisert tilværelse som de enda mindre ønsker enn den foregående. Om vi nå ser til lovverket så har det ikke vært et forbud mot selvmord her i landet siden 1902, men fremdeles blir disse menneskene stående med ansvaret i egne hender. Så hva har dette med selvbestemt abort å gjøre?

Selvbestemmelse

Selvbestemmelse, for det er jo hva det handler om. Selvbestemmelse over egen kropp, over eget liv, over egen fremtid. Vi skal ikke tvinge kvinnen til å pines gjennom en graviditet, fødsel og inn i en livslang morsrolle hun ikke selv ønsker. For i sin fortvilelse vil dette tvinge henne til å måtte ty til de mye omtalte kloke konene med strikkepinner…! Ja det handler helt og holdent om retten til bestemmelse over egen kropp, for verken fedre eller andre har rett på barnet så lenge det befinner seg i mors liv. Dette åpner så for å stille følgende spørsmål: når mor har rett til å avslutte det livet som i følge biskopene fra unnfangelsen av er et liv med verdi og krav på vern, hvor er retten til å avslutte eget liv innenfor trygge og sikre rammer?  Finner biskopene det etisk akseptabelt å tvinge mennesker til å bli værende i en livstilværelse de finner uutholdelig og mer enn noe annet ønsker å forlate med mindre de makter å ta saken i egne hender? Hva om dette var realiteten for kvinner, intet forbud men heller intet helsevesen å vende seg til… er vi ikke tilbake til tiden med kloke koner og strikkepinner da? 

Støtter biskopene retten til selvbestemt, trygg, sikker og verdig livsavsluttelse?