Prestemangelen i Den norske kirke øker - hva gjør vi?

1. Den norske kirke (Dnk) mangler prester. Hver eneste uke blir vi minnet om det via stillingsannonsene i Vårt Land. Fortsatt er det vanskeligere å få tilsatt prester i utkansstrøk enn i byene. Da er det viktig å huske på at Dnk har medlemmer overalt i landet, og at kirkens medlemmer ute på landet er like mye verd som kirkens medlemmer i byene og at de trenger kirkens tjenester (dåp, nattverd, forkynnelse ved gudstjenester og gravferder, undervisning og sjelesorg) like mye som dem.

2. PFs leder har foreslått å lage kontrakter med teologistudenter, slik at studentene mot slutten av studiet kan kombinere jobb og studier. Fra Kirkelig Utdanningssenter i Nord (KUN) er det kommet et svar som sier at man har prøvd ut noe sånt der og at det ser ut til å fungere bra mht å få folk fast tilsatt siden, i alle fall i denne delen av landet. Preses har svart at slike ordninger representerer noen arbeidsrettslige utfordringer, som i tilfelle må løses. Fra TF er det poengtert at man ikke må senke kravene til presteutdanningen. Det er er viktig poeng. Den som skal være prest i Dnk framover trenger all kunnskap som et fullt teologistudium gir, og mere til. Ordinasjonsritualet forplikter derfor alle prester til å fortsette å studere utover embetseksamen/mastergradsstudier og praktikum. Det er gode grunner til det.

3. I 2017 stengte 11 stiftsdirektører og representanter for Kirkerådet muligheten for at pensjonister med enkeltpersonforetak (ENK) skulle kunne ta vikartjenester i kirken og få utbetalt honorar for tjenestene til sine ENK. Som prost i Nidaros bispedømme, med daglig ansvar for å skaffe vikarer, var jeg ikke klar over denne avtalen før ganske nylig. Hadde jeg visst hva som var på trappene i 2017, ville jeg argumentert mot denne avtalen. Jeg kan heller ikke se at saken ble diskutert i Nidaros bispedømmeråd.

Nå vet jeg tilfeldigvis at denne saken blir tatt opp på nytt i år, og forhåpentligvis blir vedtaket fra 2017 endret. Får man til det, er vi mange spreke pensjonister med ENK som kan ta vikartjeneste i Den norske kirke. Det vil kunne avhjelpe prestemangelen en god del, både mht enkelt-tjenester og lengre vikariater. Statens Pensjonskasse (SPK) betrakter ENK som privat sektor og har ingen problemer med at pensjonister med ENK arbeider for Dnk. Honorar til ENK fører ikke til reduksjon av pensjon fra SPK.

4. Prester i Dnk er inntil videre tilsluttet SPK. Dnk må arbeide for at prester som har fylt 67 år og er blitt pensjonister, kan arbeide inntil 20 % uten at pensjonen reduseres, slik pensjonister som får sin pensjon fra Kommunal Landspensjonskasse (KLP), kan det. Det er ikke noen grunn til at det skal være forskjell på SPK og KLP her.

5. Jeg har i tillegg foreslått for Nidaros biskop at hun, i samarbeid med prostene, bør se på mulighetene for at noen av byprestene frivillig kan 6 ukers oppdrag ute på landet - gjerne i en form for turnus. Det krever at byprostene omorganiserer arbeidet i byen noe. Det er fullt mulig. I Trondheim er det slik at hvis du setter deg i en bil i sentrum og kjører derfra, kan du nå 15 ulike kirker i løpet av 3 -15 minutter. Alle som vil kan få sitt behov for kirkelige tjenester dekket i byen. Slik er det ikke ute på landet.

Ser man på hele Dnk som ett legeme og holder fast på Paulus´ord om at hele legemet (her: Dnk) lider hvis ett lem (her: en lokalmenighet ute på landet) lider, bør en slik ordning vurderes.

6. I tillegg bør Dnk vurdere å etablere en form for turnustjeneste på 6-12 måneder for nyordinerte prester, slik man har i andre prostestantiske kirker i Europa. Da bør bispedømmene betaler husleie i turnusperioden.

Til sammen kan dette redusere prestemangelen der den er aller størst: ute i disktriktene.

Roald Iversen, tidligere prost Namdal prosti i Nidaros bispedømme