Demokratisering og trossamfunn

Religion og livssyn utgjør en viktig rolle i det norske samfunnet. Det har mange former, noen er religiøst betinget, mens andre fungerer som møtearenaer som er mer kulturelt betinget, eller som et verdifellesskap. I samfunnet utgjør denne type organisasjoner en veldig stor del av frivillig organisering.

Enten man er aktiv i statskirken, human-etisk forbund eller andre livssyn- og menighetsmiljøer så er det slik at de aller fleste forholder seg til én eller flere typer livssynsmiljø igjennom livet.

I Norge har man religionsfrihet, som betyr at man i stor grad står fritt til å definere normer, verdier og regler innad i livssynsmiljø og det er veldig høy terskel for å bryte inn – selv når det bryter med andre sentrale samfunnsverdier og grunnlovfestede rettigheter – for eksempel når det kommer til likestilling.

Det er en utfordring når sentrale grunnlovfestede rettigheter og menneskerettigheter blir satt opp mot hverandre, og det ikke finnes noen klare retningslinjer for hva som skal veie tyngst. Derfor kommer samfunnet og utøvende makt ofte til en slags mellomløsning.

Hvem som helst står fritt til å unngå å ta det motsatte kjønn i hånda innad i miljøet, men i arbeidslivet stilles det andre krav. I moskeen er det akseptert at det er segregering av kjønn, men ute i samfunnet ville det blitt slått ned på.

En av de viktigste gulrøttene det offentlige har i møte med trossamfunn er økonomisk støtte. Her har det blitt vanlig at det følger med noen føringer, og det diskuteres stadig hva disse føringene bør være. Enkelte mener det må være et krav til likestilt kjønnsrepresentasjon i styret, mens andre mener man bør gå kraftigere til verks og kreve at kvinner og menn blir likestilt på samme måte som ellers i samfunnet.

Disse kravene, eller politiske føringene har gjort at enkelte miljøer har valgt å bli såkalte frimenigheter, der man finansierer seg selv, ofte igjennom bidrag fra egne medlemmer. I slike menigheter er det vanskelig å komme med press utenfra, og styringen av dem blir overlatt til egne styrer og medlemmer.

Mange trossamfunn er små og lukket der styret ofte går i «arv», og i mange trossamfunn praktiseres det nærmest mafiavirksomhet fra styre sin side for å få medlemmene til å føye seg etter deres ønsker og retningslinjer. Mange medlemmer kan risikere å bli frosset ut eller sosialt sanksjonert om de går mot styrets ønsker.

Den type ukultur som er på grensen til straffbare handlinger bør politikere bli flinkere til å ta tak i, og regjeringen bør vurdere å trekke statsstøtte.

I samfunnsdebatten og i media har debatten for det meste handlet om kvinnelig representasjon i moskestyre, og i livssynssamfunn. I flere år har blant annet moskeer tilpasset seg ved å opprette egne kvinnestyrer og egne ungdomsstyrer. Disse kommer igjen med innspill inn til hovedstyre som fremdeles for det meste består av menn, og hovedstyret kan da overkjøre alle forslag, hvis de vil.

Andre har valgt å ta inn «lojale» kvinner som de vet egentlig skulle ønske styret besto av bare menn, og som stemmer i tråd med det resten av styret har bestemt.

Det finnes også moskeer som har en moderne og ektefølt holdning til at styret bør reflektere mangfoldet i moskeen, og som gjør alt de kan for at alle skal ha en reell måte å påvirke hvordan driften og trosfellesskapet skal være fremover.

Dessverre blir disse viktige samtalene om hvordan vi kan motivere og påvirke hverandre ofte kapret av antimuslimske og rasistiske stemmer, som tar dette til inntekt for sin egen agenda og man slutter derfor å åpent diskutere dette, fordi man frykter at alt man sier vil bli misbrukt og man kommer aldri helt i mål.

De fleste politiske partiprogrammene gjenspeiler mediedebatten om å trekke statelig støtte til trossamfunn som ikke klarer å kvotere inn en 50% andel kvinner i styre. Det er en alt for snever og enkel tilnærming til demokratiseringsprosessen og utviklingen i de ulike moskeene.

La oss ikke glemme at det ikke var mange år siden den norske kirken var mannsdominert. Den første kvinnelige presten fikk vi i 1961 og den første kvinnelige biskopen ikke før i 1993.

Så å kreve at muslimske trossamfunn skal ha en 50 prosent andel kvinner i styret over natten vil nok ikke skje. Hvert eneste trossamfunn fungerer igjen som et lite samfunn for sine medlemmer og man må ha respekt for at det også krever en intern prosess, og at når den er solid internt forankret, så blir den også langt mer virkningsfull, enn hvis inntrykket innad i menigheten er at man gjør endringer kun for å blidgjøre regjeringen.

Holdningsendringer må komme innenfra, og jeg mener at regjeringen er nødt til å spille ball med de større interesseorganisasjonene for muslimer i Norge, slik at de på en god måte kan følge opp konkrete utfordringer som blir spilt inn fra samfunnet, organisasjoner og liknende. Her bør det også legges politisk press, og at man kommer med klare forventninger til hvilke helt sentrale verdier i samfunnet det er viktig at også muslimske miljø jobber med – og også gi de riktige organisasjonene den støtten de trenger for å gjennomføre et slikt arbeid på en god og ryddig måte.