Hjelp, vi er utro!

FORRIGE UKE SLAPP duoen Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne en podkast der de gikk til, skal vi si, rasende angrep på utroskapen. Til å komme fra det som ellers må betegnes som liberalt og frisinnet hold var fordømmelsen påfallende … gammeltestamentlig: En navngitt norsk mediepersonlighet ble omtalt som «koneknuser» og det fantes ingen tilgivelse for utro ektemenn «som har sett sin kone føde et barn».

Hvert øyeblikk kunne Esekiel påkalles: «Jeg vil ta stor hevn over dem og tukte dem i min vrede.» Så er det iallfall noen bud som fremdeles gjelder: Du skal ikke drive hor. Og du skal ikke begjære din nestes ektefelle.

En teologisk overvintring. Eller? For et annet sted i landet satt filosof Ole Martin Moen og tenkte sitt. I desember skrev han at «monogami er umoralsk»; at begrepet «utroskap» er en teologisk etterlevning fra den tiden geistligheten hadde for mye den skulle sagt; og at vi kan leve «skyldfrie og glade» liv så snart vi kvitter oss med «monogamiets diktatur», et «kyskhetsrollespill» som «fremmer mistenksomhet og frykt» (Dagbladet 10.12.18). Vær en rausere ektefelle i dag, og slipp din partner fri!

I dette spennet finner vi utroskapen i Norge i dag. Mellom (ny-)puritanisme og imperativet om at Har-du-lyst-har-du-lov. Mellom aktiv skyld- og skampåføring i Norges største podkast (180.000 lyttere per uke) i den ene enden, og løfter om skyldfrie og nevrosefrie liv i den andre enden.

Det er en forvirret og ennå umoden samtale, som kanskje bare er å forvente når det som historisk har vært regulert av juridiske paragrafer og religiøse påbud tar steget over i den sekulære moralens rom. Så sent som i 1991 kunne norske ektefeller kreve umiddelbar skilsmisse, uten separasjonstid, om den andre hadde vært utro. Og frem til 1927 kunne utro nordmenn straffes med fengsel i inntil tre måneder.

Ikke særlig tyngende. I dag har jussen – som ellers eter seg inn på stadig nye områder – ingenting den skulle sagt. Det vakte derfor oppsikt da Hålogaland lagmannsrett i fjor på denne tiden slo fast at «troskap er en grunnleggende moralsk forutsetning for et samboerforhold» og at dette «normalt ikke kan betraktes som en særlig tyngende forpliktelse».

For når ble det opp til lagmannsretten å utstede lisenser for tilbørlig seksualmoral? Er det ikke meningen at lagmannsretten skal drive med … vel, juss? Og om troskap «normalt» sett ikke er særlig tyngende – hvilke omstendigheter er ikke for «normale» å regne? I hvilke unntakstilfeller mener lagmannsretten at troskapsløftet bikker over til å bli «tyngende»? Når julebordet utarter og kjødet er skrøpelig?

I sum tegner disse tre hendelsene et bilde av en nasjon som famler. En nasjon som ikke riktig vet hva den skal gjøre med den potensielt sett samfunnsnedbrytende utroskapen, og som takler det på to helt ulike vis. På den ene siden ved å avskrive utroskapsbegrepet som teologisk anstaltmakeri; og på den andre siden ved å erstatte det forhenværende rammeverket med voldsomme mengder moralsk indignasjon. Mer eller mindre berettiget harme som i sin tur kringkastes direkte til 180.000 lyttere: Hvordan våger [sett inn navn] å være utro mot sin kone!? Er han klar over hvilken påkjenning det er å føde et barn!?

Svik og eiesyke. Slik har det altså blitt. Etter at prestene og dommerne forlot lokalet, danser «podkasterne» og «relasjonsanarkistene» (Ole Martin Moen) på bordet. Begge har det til felles at de mener å vite nøyaktig hva som er ursynden – henholdsvis svik og «eiesyke». Og begge har det til felles at reseptene de foreskriver er nøyaktig like dårlige – henholdsvis gapestokken og kassering av hele utroskapsbegrepet som sådan.

I virkeligheten er det naturligvis langt mer komplisert. Det er ikke mangelen på svovelprekener og moralsk fordømmelse som gjør at utroskapen ikke forsvinner. Slik den heller ikke forsvinner ved å ønskes vekk, eller ved å gjeninnføre en strengere sedelighetslov. Å kalle utroskapen ved sitt rette navn er å ta disse motsetningene innover seg og omfavne det paradokset det er – fullt lovlig i juridisk forstand, men også en synd som er forbundet med store menneskelige omkostninger.

Da kan vi igjen snakke sant og inntrengende om utroskapen.