Organiseringen av Den Norske Kirke

Jeg var marinbiolog, ville la barna vokse opp i frisk natur, og fikk jobb som kirkeverge (daglig leder for kirkelig fellesråd) i en liten kommune. Tidligere yrkeserfaring var bl.a. som leder av et naturinformasjonssenter, som fisker og dykker. Ansettelsekomiteen la nok vekt på at jeg den gang var litt over gjennomsnittlig interessert i urkirken. Jeg beholdt stillingen i 11 år fordi jeg trivdes sammen med de ansatte, og fordi jeg liker nye utfordringer og aldri følte meg utlært. I dag har jeg en annen jobb, og ser tilbake med undring på organisasjonen jeg jobbet i.

I småkommuner med begrenset økonomi er omfanget av saksområder en utfordring. Det er naturligvis færre saker for kirkekontorer i små kommuner enn i store, men det juridiske omfanget er like omfattende. Mens den lokale kirken i store kommuner har en administrativ stab med rådgivere og saksbehandlere for å dekke bredden av faglige og juridiske områder, består den formelle administrasjonen bare av en person i de minste kommunene: kirkevergen. Denne må da kunne godt nok regnskap,  personalledelse, saksbehandling, arkivering, bevaring, kirke- og kirkegårdslovgivning etc, til å både ta ansvar, saksbehandle og være rådgiver for fellesrådet innenfor alle saksområder. Dette er likevel bare en liten utfordring for DNK.

Jeg oppfatter at nesten alle ledere i kirka mener at organiseringen er en stor utfordring. Fra mitt ståsted i dag, er den så tungvint at det er vanskelig å forstå hvorfor man ikke har foretatt større organisatoriske justeringer siden 90-tallet.

Jeg har generelt mest tro på at en organisasjon om gangen bør sitte med myndigheten. I DNK er myndigheten fordelt på mange: Fellesråd, menighetsråd, biskopen, kirkemøtet... Jeg har også naturlig tro på ledere som administrative ledere (mer enn f.eks prester), og mer tro på samarbeid i en organisasjon som har en vanlig, enkel arbeidsgiverlinje (og ikke en linje for ansatte, en for prester og en tredje der arbeidsgiverlinjene møtes i et fellesråd, som i DNK). Dette er også årsaken til at jeg ikke er overrasket over utfordringene DNK har med tanke på mobbing* og konflikter. Jeg regner med at godt omdømme og troverdighet er blant kirkens kjerneverdier. DNK har litt å jobbe med der. 

Jeg har ingen konkrete forslag til løsning på de organisatoriske utfordringene, men det kan være en god idé å starte med organisasjonskulturen. Bedrifter og foreninger som skylder på kundene når salget eller oppslutningen går ned, blir historie. De som vil overleve må endre strategi, Jeg oppfatter at handlingsrommet til DNK er begrenset av organisasjonskulturen, og at den ofte fungerer slik at navlebeskuende selvinnsikt får siste ord: Hvis man er av den stille kristne typen, som DNKs fleste medlemmer er, er det lett å oppfatte at kreative løsninger må foregå innenfor rammer definert av prest, kirkeverge eller menighetsrådsmedlemmer med lang erfaring. Jeg forstår godt at nye medlemmer i menighetsråd og fellesråd, som ikke har vært en del av kirkekulturen, føler seg utilpass når omfattende tiltak for å få fart i  oppslutningen f.eks handler om gudstjenestereform, og at dette bidrar til at man overlater organisatoriske utfordringer til "høyere makter". 

I dag tror jeg mindre på innholdet i trosbekjennelsen, og mer på "tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere". Jeg tror mindre på tilgivelse gjennom Jesu død og oppstandelse, og mer på farene ved religiøs gruppetenking. Jeg er takknemlig for at det var plass til meg likevel, og erkjenner at det var på tide å slutte i jobben.