TV-serien som forandret Tyskland

I disse dager er det 40 år ­siden den amerikanske TV-serien Holocaust (NBC, 1978) ble sendt på vesttysk fjernsyn. Den ble også vist i Norge og i en rekke andre europeiske land. ­Serien forandret Tyskland, og ansees i dag som en av de viktigste TV-begivenhetene i hele det 20 århundre. Serien vises på nytt på tysk fjernsyn nå i januar.

Parallelt med dette møter den 95-årige «Johann R» i disse ­dager for en domstol i Münster, tiltalt for indirekte medvirkning til mord på flere hundre personer i konsentrasjonsleiren Stutthof ved Danzig (Gdansk) i perioden 1942–45. De to sakene er ikke uten sammenheng.

Storm av reaksjoner. 

TV-serien­ Holocaust er historien om forfølgelsen og tilintetgjørelsen av den tysk-jødiske fami­lien Weiss, og den parallelle beretningen om SS-familien Dorf. Serien ble sett av noe sånt som annenhver voksne tysker, og utløste en storm av reaksjoner. Alene TV-kanalen WDR, en av flere stasjoner som sendte serien­, mottok 16.000 brev fra opprørte­ seere. Telefonlinjene inn til TV-kanalenes sentralbord brøt sammen og mediene rapporterte om reaksjonene fra folk flest: «hvorfor har ingen fortalt oss dette før?».

Omstendighetene rundt utsendingene var også høydramatiske. Høyreekstreme utøvde sprengstoffaksjoner på sendemaster og i de «seriøse» mediene, med Die Zeit, Der Spiegel og FAZ i spissen, ble det uttrykt bekymring fordi serien fremmet «banalisering» og «amerikansk massekultur» i stedet for opplysning etter hevdvunne akademiske standarder.

I realiteten ble serien det ende­lige vendepunktet i Tysklands bearbeiding av nazi-tiden – fra fortielse og bagatellisering til en voksende selvoppgjørsbevegelse med gradvis sterkere forankring både i befolkningen og blant ­politikerne, i kultur- og kunnskapsinstitusjonene, i kirkene og ikke minst i mediene. I stedet­ for tapt anseelse, slik mange representanter for det offisielle Tyskland fryktet, resulterte de folke­lige reaksjonene på serien at utlandets bilde av Tyskland og tyskerne ble forbedret – et bilde som mildt sagt ikke var det aller­ beste i de første ti–årene ­etter krigen.

Helt nye fortellinger. 

Nazistenes ugjerninger var selvsagt ikke noe nytt for datidens tyskere,­ men som historikeren Frank Bösch sier i et intervju med Der Spiegel (nr. 3, 2019) hadde fokuset til da i større grad vært rettet mot gjerningsmennene og i mindre grad mot ofrene, slik man blant annet hadde sett i de såkalte Auschwitzprosessene i Frankfurt på 60-tallet, fokuset på Rikskrystallnatten i 1938, på Hitler og de øvrige nazilederne som gale og onde og så videre. Med Holocaust fikk brede deler av befolkningen kastet over seg helt nye fortellinger om omfanget av lidelsene, på eutanasiprogrammene i leirene, på perversitetene i mordmaskineriet, på Wehrmachts hjelpende rolle og på alle de andre «vanlige» hjelperne. Med ett kom mordene inn i folks stuer – og bestefar i godstolen var kanskje ikke så uvitende likevel!

I et intervju med TV-kanalen NDR i begynnelsen av januar i år forklarte publisisten og film­regissøren Jutta Brückner oppstyret rundt serien med at tabusonen rundt konsentrasjonsleirene ble brutt: «Serien benyttet seg av identifikasjonsdramaturgiens mønster og et filmatisk formspråk det brede publikum var fortrolig med, og den viste veien rett inn i gasskamrene». Dermed oppnådde Holocaust at «jødene endelig ble til Mennesker og at deres skjebne, med stor historisk forsinkelse, ble gjenstand for tyskernes gråt og tårer.­» Serien ble til «demningen som brast, og den utløste en flod av bøker, filmer, erindringer og personlige vitnemål».

Vendingen hadde kommet. 

I tidsspennet 1983–1995 – som også markerte 50-årsdagene for henholdsvis Hitlers maktovertagelse­ og Nazi-Tysklands nederlag – fulgte en syklus av minnemarkeringer, museumsetableringer og debatter, som nærmest kan omtales som en kollektiv gjenerindring av ­naziherredømmets 12-årige historie. I 1985 omtalte forbundspresident Richard von Weizsäcker kapitulasjonsdatoen 8. mai 1945 som en befrielsens dag, året etter startet det omfattende oppgjøret med historie­revisjonistiske analyser i den såkalte historikerstriden.

Sterke inntrykk gjorde også filmen Schindlers liste (1993), som fremviste alternativer til tilpasning og medløperi, og Daniel J. Goldhagens bok Hitlers Willing Executioners (1996), som dokumenterte antisemittismens dype forankring i det tyske folk. I ­perioden fra 1995 til 2005 var særlig debatten rundt Holocaustminnesmerket i Berlin (åpnet 2005) og de to store utstillingene om tyske Wehrmacht (1995 og 2001) av stor betydning. Wehrmachtutstillingene slo en gang for alle i hjel mytene om hæren og den vanlige soldat som renere og mer nøytral enn for eksempel SS-enhetene.

Strategisk ubeleilig. 

Oppgjøret med nazitiden var selvsagt til stede også blant 68-opp­rørerne, men som Bösch helt riktig påpeker i nevnte Spiegel-intervju var disse på 70-tallet mer opptatt av å påpeke «fascistiske­ elementer i det eksisterende kapita­listiske samfunnet» enn å grave i ­historien om folkemordet på de ­europeiske jødene. I tillegg ble et fokus som kunne gi sympati for det «sionistiske og imperialistiske­» Israel oppfattet som strategisk ubeleilig. Denne­ skampletten på rulle­bladet til 70-tallets venstrebevegelser utløste forøvrig ­senere sitt eget lille selvoppgjør, og er i dag en hovedårsak til at Tysklands venstreside er mer moderate i sin kritikk av Israel enn venstre­siden ellers i Europa.

En umiddelbar virkning av ­Holocaust var at Forbundsdagen i 1979 opphevet loven om foreldelse for mord. I kombinasjon med senere skjerping av rettspraksis ved indirekte medvirkning til mord, bidro dette til at Tyskland helt opp til denne dag har fortsatt rettsforfølgelsen av personer som direkte eller indirekte var delaktige i konsentrasjonsleirenes utryddelsesmaskineri. Uten bruddet som Holocaust innledet og endringene i historie- og rettsbevisstheten som fulgte i kjølvannet av det, hadde det sannsynligvis ikke blitt noen prosess mot 95-årige «Johann R» – en vaktmann som bidro til å holde maskineriet i gang, men som selv sannsynligvis ikke var direkte delaktig i mordhandlinger.

Johann R’s helsetilstand er nå så dårlig at prosessen mot ham midlertidig er stoppet, og sannsynligheten for at den aldri vil bli sluttført er ganske stor. I løpet av noen få år vil disse prosessene få sin naturlige slutt. Men ikke helt ennå. Ved «Sentralenheten for oppklaring av nasjonalsosialistiske forbrytelser» i Ludwigsburg har man bevismateriale for prosesser mot fire til fem fortsatt levende gjerningsmenn.

De siste 40 årenes selvoppgjørsprosess har forandret tysk­ernes forhold til nazitidens ugjerninger på radikalt vis. Oppgjøret har slik sett blitt en viktig del av det historikeren Norbert Frei omtaler som det moderne Tysklands «politisk-kulturelle selvidentifikasjon». I en undersøkelse foretatt i 2000 svarte 78 prosent av den tyske befolkningen at det er svært viktig eller viktig at minnet om forfølgelsene og massedrapene i det 3. rike blir holdt ved like. Femti år tidligere­, i 1950, mente 30 prosent av tyskerne at Nürnbergprosessene mot Hitlers nærmeste med­arbeidere var ­unfair (Norbert Frei 1945 und wir – das dritte Reich im Bewusstsein der Deutschen, München 2009). Det gir mye av forklaringen på konsekvensen og tydeligheten i rettsprosessene som føres mot alle mulige skyldige med rettsevne – selv mot mennesker nær livets slutt.

Frarådet visning. 

Det hører med til historien at det også ble strid rundt visningen av Holocaust i Norge. Kringkastings­rådet mente den hadde «lav kunstnerisk verdi og var spekulativ», og frarådet visning. En annen begrunnelse var at «en rekke nordmenn hadde et nært forhold til de ting serien omhandler, og at man ikke unødig ville rippe opp i dette» (!).

Seriens visning i Sverige og Danmark samt protester fra publikum gjorde at NRK våren 1979 likevel valgte å vise serien. ­Reaksjonene fra det norske publi­kummet var sterke, og ­viser at NRK fattet en riktig beslutning. Skikkelser som Trygve Bratteli og Robert Levin ga også klar støtte til NRKs beslutning. I ­dagens perspektiv virker debatten om visningen av serien mildt sagt anakronistisk.

Forfatteren står bak bloggen «Tysktime».