Om strutser og kameler

Polariseringen går sin gang, i verdenssamfunnet og i lille Norge. Det gjør at det blir stadig vanskeligere å kjenne seg hjemme i politikken. De fleste vil finne noe de liker godt og noe de liker (svært) dårlig på begge sider. Dette kan man selvsagt forholde seg til på mange måter. Selv har jeg valgt strutseløsningen i mange år og latt være å engasjere meg i politikk. Hareides berømte tale rev meg ut av denne behagelige tilstanden. Da jeg var aktiv i KrF på 80-tallet stilte jeg ofte spørsmål om hvilken side partiet skulle høre til på. Svaret kom alltid like enkelt og selvfølgelig: Vi er gule og skal være i midten. Nå ser alle at dette spørsmålet er mer komplisert enn som så og i etterpåklokskapens navn ser vi også at dette spørsmålet burde hatt større oppmerksomhet i KrF.

Nå er valget tatt, det kan ikke reverseres. KrF fikk noen gode gjennomslag, men det er vel stripene og bulkene som kommer til å få mest oppmerksomhet. Ikke noe av dette kan gjøres ugjort. Mange vil nå si at dette kan vi ikke støtte, det går på integriteten løs. Men hva skjer hvis disse nå trekker seg fra sine verv og posisjoner i partiet og kanskje melder seg ut? Partiet vil i regjering ha enormt behov for støtte i partiapparatet. Skal de «blå» nå bli alene om dette ansvaret?

Vi er enige om at vi trenger mer KrF-politikk i dette landet. Men hvis alle de som nå er meget skuffet forlater sine posisjoner så er de i stor grad med på å oppfylle spådommen om enda mer blå-blå politikk.

I slutten av oktober bestemte jeg meg for å melde meg inn igjen i KrF den 3. november uansett hva utfallet skulle bli dagen før. Dette gjorde jeg fordi jeg innså at KrF trengs mer enn noen gang i norsk politikk og at det uansett retningsvalg vil bli stort behov for engasjement for å nøytralisere de mest ytterliggående standpunktene, dvs å sikre mest mulig gul politikk.

Jeg er ikke veldig fornøyd med resultatet. Og så vet jeg at jeg hadde heller ikke vært veldig fornøyd med resultatet om Hareide hadde fått det som han ville. Slik er det bare. Motsetningene er store og det blir bare verre. Derfor mener jeg at var det helt nødvendig å ta denne prosessen nå. Så kan man si at det skulle vært gjort på en annen måte. Ja, det kan alle si, etterpå. Nå er vi der vi er og nå må vi huske på Lots hustru og vende blikket framover, svelge kamelene i full fart og raskt finne ut hvor hver og en av oss kan bety noe for den gule politikken!

Så jeg håper at de som nå sitter på gjerdet eller allerede har hoppet over vil tenke seg om enda en gang og kanskje se om det ikke er et enda større problem for integriteten at man ved å trekke seg gir bedre rom for nettopp det man ønsket å motarbeide?

Johannes Strømstad

Ilseng