Ingen heltehistorie

Han reiser landet rundt og holder foredrag for fulle hus. Hans egen bok om dramaet i Kongo er på vei, og filmen som fortsatt vises på norske kinoer gir drahjelp til både boksalg, ­foredragsturné og inntekter.

Annen historie. Historien om Joshua French og hans ­kamerat Tjostolv Moland har blitt en av de mest omtalte krimsakene i ­Norge det siste tiåret. Men sam­tidig som historien om deres ­reise til Den demokratiske ­republikken ­Kongo blir film, er det en helt ­annen historie fra landet som får mine tanker og oppmerksomhet.

Krigen i DR Kongo har vart fra frigjøringstiden på 60-tallet og har de samme ­ingrediensene som mange andre afrikanske lands borgerkriger: Koloni­styre etterfulgt av kunstige grenser og enorme ødeleggelser. ­Etniske skillelinjer. Lavt utdannings­nivå og stor fattigdom. ­Ødeleggende innblanding fra stormakter ­under den kalde krigen. Og flernasjonale selskaper som jakter på gevinster. For dette er først og fremst en krig om makt og ­penger. Landet der 90 prosent lever i fattigdom er egentlig et av verdens rikeste – en gull­gruve av diamanter, kobber, kobolt, ­koltan, uran og gull.

Beriker seg. 

Krigene i ­Kongo har langt på vei vært selvfinan­sierende. Statsledere og ­politikere fra nabolandene, ­store inter­nasjonale ­selskaper og stor­makter; alle beriker seg på ­Kongos naturressurser – på ­bekostning av befolkningen. Leiesoldater, ­eller det som ­etter hvert har blitt ­hetende ­private sikkerhetsselskaper, er en ­integrert del av dette.

Seksuell vold og voldtekt er også en integrert del av denne krigen. Scenene ofrene ­beskriver er grusomme: Gjengvoldtekter, mens ektefeller og barn ser på. Skamfering av underliv med ­kniver, pinner eller skrujern. Unge piker blir gravide etter voldtekter og utstøtt av sine ­familier. Barn og babyer som voldtas. Aids-smittede ofre. Gravide ­mager som skjæres opp. Fostre som venner av den skamferte moren blir tvunget til å spise. Kvinner som får underlivet, ­psyken og fremtiden ødelagt.

Seksuell vold. 

På den ­tiden French og Moland reiste til ­Kongo var FN i ferd med å lage sin ­første resolusjon som ­anerkjente ­seksuell vold som ­våpen i krig og en krigsforbrytelse. Men det brydde de ­væpnede aktørene i Kongo seg lite om. Ifølge FN-­kilder var voldsbruken uten ­sidestykke internasjonalt både i ­brutalitet og antall, med over 1.000 voldtekter hver måned.

Problemene med ­seksuell vold forsterkes når private sikker­hetsstyrker gis ­oppgaver som å delta i væpnet konflikt. All ­erfaring tilsier nemlig at ­disse styrkene er langt ­vanskeligere å regulere, og ikke minst å ­kontrollere, enn både ­statlige styrker og andre væpnede ­grupper, siden det er ­økonomiske motiver for deres deltagelse i konflikten. De senere årene har det vært en kraftig økning i bruken av private kontraktører i væpnet konflikt, blant annet leiesoldater.

Startet med Irak. 

Det var den USA-ledede invasjonen i Irak som satte fart i ­markedet og økte inntjeningen for ­private ­sikkerhetstjenester. Disse ­selskapene selger alle slags ­tjenester; fra ­matlaging i ­leirene til skarpe oppdrag. ­Amerikanerne har brukt ­private sikkerhetsselskaper både i Irak og Afghanistan. Fra 2003 til 2008 økte ­antallet private ­militære i Irak til et nivå som overgikk det totale antallet amerikanske ­soldater. De store ­private militære firmaene ­omsetter for ­hundrevis av millioner dollar i året. De nyter ofte nærmest straffrihet når de utfører overgrep og ­kriminelle handlinger i tjenesten, siden hjemlandet deres unnlater å kreve at de skal stilles for sine nasjonale domstoler.

Mange av de private ­militære firmaene har omstilt seg og ­kaller seg nå for sikkerhetsselskaper. Det er liten tvil om at mange sikkerhetsselskaper er seriøse aktører, er effektive og også jobber aktivt for å ­følge ­humanitær rett. Flere bidrar i tillegg aktivt til freds­bevarende styrker og operasjoner. Men mange gjør det fortsatt ikke. Og private styrkers deltakelse i konflikter bidrar uansett til å viske ut folkerettens skille mellom ­militære og sivile.

Hvis vi mener alvor med de ­store ordene om kamp mot ­seksuell vold må vi straffeforfølge overgriperne for de overgrepene de faktisk begår og ikke, som Røde Kors flere ganger har påpekt, «kun» under samle­kategorien terrorvirksomhet. Vi ­trenger rettspraksis på området. Og vi trenger å vise at «private aktører» har like mye ansvar for sine handlinger som andre ­militære.

To ekte helter. Kongo er et ­helvete for mange sivile og et himmelrike for aktører som er interessert i vold og penger. Å ­reise rundt her som leie­soldat kan umulig beskrives som en heltehistorie, uansett hvor kul filmen har blitt. Vi må velge våre ­helter med omhu. For det er de som kan gi verden ­retning. Jeg velger meg de overlevende. ­Ofrene og ­hjelperne. Jeg ­velger meg fredsprisvinnerne ­Nadia Murad og ­Denis ­Mukwege, som var her i Oslo i desember for å motta ­Nobels Fredspris. To ekte helter. Fra talerstolen i Oslo ­Rådhus kunne legen ­Denis ­Mukwege fortelle en sannere ­historie om Kongo enn den det norske folk får servert i kinosalen.

Dette er en forkortet versjon av en artikkel som tidligere er ­publisert i Bistandsaktuelt.