Paternalistisk monkey business

Dette innlegget er et svar på Ruben Fønsbos «Nei, du er ikke krenket»

Pang! Jeg våknet visst likevel idet Rubens Fønsbo skjøt seg selv så grundig i foten at braket hørtes fra Slesvig, over Kattegat og helt opp til Telemark.

I Vårt Land 8. januar skriver den danske presten Ruben Fønsbo om en påstått krenkelseskultur som truer så vel det offentlige ordskiftet som akademisk debatt og mer til. Du verden. Jeg tror jeg må starte med et sitat: «Krenkelseskulturen er særdeles skadelig fordi vi – med våre krenkelser som omdreiningspunkt – gjør våre private synspunkter til allmenngyldige regler og dermed tar oss retten til å bestemme hva andre mennesker skal få lov til å mene og hvordan de skal få uttrykke seg.»

Selvmotsigelsen.

Det er kanskje ikke så pussig at han skyter seg selv i foten, så nærsynt mannen later til å være. Han kan umulig se sitt eget speilbilde klart ­siden han ikke får øye på det helt åpenbare selvmotsigelsen idet han selv tar seg retten til å fortelle oss alle hvordan vi skal reagere når vi blir utsatt for all verdens innbilte krenkelser, det være seg bruken av ordet neger og homo, sexistisk språk, middelaldrene menns posisjoner i ­arbeidslivet, kvinners amming eller brune gutters gensere.

Ruben Fønsbo har både oppskriften og løsningen, og prøv ikke å fortelle ham at det har noe med hans kjønn, alder eller hudfarge å gjøre. Mannen er nemlig ikke privilegieblind. Det er vi som er fulle av fordommer. Det er til å grine av. På både dansk og norsk.

En del av oppskriften til den gode ­dansken er å ikke synse, men lytte til grundig vitenskapelig argumentasjon. Det kan selvfølgelig være lurt, men ikke et sted i hele kronikken belegger Fønsbo sine egne påstander vitenskapelig. Han hengir seg i stedet til en imaginær dialog med sine påståtte ­meningsmotstandere der han nagler dem fast med noe han ­kanskje tror er retorisk presisjon.

Ikke meningsutvekslinger. 

Ifølge vår danske venn er det nemlig svært ­sjeldent at mennesker virkelig blir krenket. Han skriver: «Det som sannsynligvis har skjedd, er derimot at noen har uttrykt et synspunkt som du er uenig i. Det er sånn kommunikasjon fungerer.»

Aha! Men da må Fønsbo fortelle meg hvorfor alle eksemplene han ­kommer trekkende med ikke er meningsutvekslinger, men derimot handler om uttrykks­måter. Neger eller homo, er ikke en ­påstand, men begrep med negative konnotasjoner. Her kommer imidlertid en påstand, min påstand: Det er en sammenheng mellom begrepet neger og dansk innvandrings- og ghettopolitikk. Og om Fønsbo ikke ser det, skal jeg i min feministiske velvillighet gi ham en ledetråd: stigmatisering.

Finnes i det hele tatt denne krenkelses­kulturen Fønsbo tiltaler med stor bokstav? Tja. I Norge finner vi kanskje noe som nærmer seg i Sylvi Listhaug og Frps ­retorikk. Men i Danmark er fenomenet Listhaug overflødig. I Danmark ­støtter Folkekirken opp under danskheten, ­politikerne vedtar ghettopolitikk med egne strafferammer, og fratar mennesker som er danske på alle sett og vis grunnleggende velferdsgoder dersom de har oppholdt seg for lenge i det store, ikke-danske utlandet bare for å unngå at uønskede flyktninger skal ta seg til den yndige velferdsstaten i nord.

Et sunnhetstegn. 

At oppmerksomhet rundt krenkninger kunne være et sunnhetstegn i et samfunn der undertrykte grupper frigjør seg, får Fønsbo ikke øye på. Og at sympati fra den øvrige befolkningen ikke handler om egoisme, men god gammeldags nestekjærlighet, går kirkens mann hus forbi.

Har så ikke den godeste Fønsbo et ­eneste godt poeng? Jo da. Det har han. Og det er at det viktigere å forandre ­virkeligheten enn språket. Problemet er at argumentet hans ender i en familievogn med hetero­normativ skiltning og uklare ønsker om nye familiekonstellasjoner. Langt mer treffsikker ville argumentasjonen hans vært om den endte på en øde øy der den danske staten har planlagt å sende ­avviste asylsøkere.