Kirkeasylets problematiske bakside

Temaet kirkeasyl blir behandlet i store forsideoppslag før jul (Vårt Land 19. november og 11. desember pluss oppfølgingssaker) med utgangspunkt i en sak der Hønefoss kirke er involvert. Saken er komplisert, men beklageligvis er omtalen blitt ubalansert til fordel for asylantene.

En kort oppsummering. En pur ung afghansk jente på fjorten år flyktet med sin voksne kjæreste og har siden bodd rundt omkring i Europa uten å makte å etablere seg med lovlig opphold. De har konvertert og fått tre barn sammen. I Norge har de fått prøvet sin sak i utallige rettsinstanser uten å vinne frem. De har på nytt anket og våre regler er nå slik at denne siste anken ikke har oppsettende virkning. De har derfor ikke lovlig opphold i landet i påvente av behandlingen.

For ni måneder siden, den 18. mars 2018, ble Hønefoss Menighet stilt overfor en fullbyrdet kjensgjerning: Den afghanske familien på fem hadde etablert seg i Hønefoss Kirke under henvisning til kirkeasyl. Kirken er helt ny, bygget som arbeidskirke. Vi trodde først det var en akutt sitasjon, men tiden har vist at de har tatt tilsynelatende varig opphold i kirken: Ingen sluttdato er i sikte. De har ikke vært i stand til å forsørge eller ivareta seg selv.

Menighetsrådet har ingen myndighet i saken. Rådet er likevel delt i synet på om kirkeasyl er en egnet løsning: Noen mener det gir oss en gylden anledning til å vise nådig sinnelag, noen til å demonstrere personlig uenighet med norsk flyktningpolitikk slik den er vedtatt av våre lovlige myndigheter. Selv mener jeg flyktninger må innrette seg etter demokratiske lover og regler – på samme måte som alle andre innbyggere. Rådet er også delt i synet på hvem som har ansvar for å bringe saken ut av dødvannet. Noen mener den som huser asylantene, samtidig påtar seg ansvar for å løse saken for dem. Det er jeg dypt uenig i.

Saken har vært til stor belastning og har gjennom tre-kvartår påvirket menighetens aktivitet. Det indre samarbeidet er blitt vanskeligere. Kirkebygget er preget av å være et herberge og følelsen av å være i et vigslet bygg er redusert. Menighetens ansatte har nyttet uforholdsmessig stor innsats på bekostning av andre gjøremål, riktignok frivillig. Vanskeligst er kanskje at viktige deler av presteskapet, fra tidligere biskop og nedover, har satt hele sin moralske autoritet inn på asylantenes side og ensidig gjort seg til talsmann for dem. På denne måten svekker de sin mulighet til å være religiøse veiledere i en folkekirke. Det er unødvendig å si at presteskapet selvsagt ikke har noen juridisk kompetanse.  Likevel opptrer de som om de skulle være en overrett for etterprøving av norske demokratiske avgjørelser.

Hønefoss menighet har bydd fram Kirkestua, som også er et vigslet gudshus. Det er avslått. Asylantene vil bare bo i en «riktig» kirke, likevel med bekvemmeligheter som en bolig: oppholdsrom, bad og kjøkken – altså en arbeidskirke. Man kan vanskelig se for seg asylanter utholde en lengre periode i en middelalderkirke, under forhold slik de var den gang asyl-instituttet ble etablert. Et moderne asyl der kirken og menigheten i tillegg til å gi akutt beskyttelse tiltenker seg å bidra med varig underhold og løse saken til asylantenes tilfredshet, har vist seg høyst problematisk.