Fra ramme til ideologi

I julesesongen er til og med Sverige – et av verdens mest sekulariserte land – fullt av kristendom. Ja, faktisk så fullt at fagforeningene har varslet om et nytt arbeidsmiljøproblem i handelsnæringen: de ansatte plages av å være nødt til å høre på «Glade jul» og sanger om tusen tente julelys i det uendelige.

LES OGSÅ: Livet på tynn is

Stjerner i toppen. 

Men de fleste nyter tross alt lysestaker i vinduene, engler i gardinstengene, stjerner i toppen av juletreet og Lucia-tog. Når julepynten pakkes ut av skapet, blir kristendommen synlig for alle og enhver.

Dette står imidlertid i motsetning til den pågående utviklingen i vesten. Flere forskere, blant annet Solange Lefebvre og den anglikanske kirkens forrige erkebiskop, Rowan Williams, har konstatert at sekulariseringen holder på å forandres fra å være kun juridisk til også å bli kulturell.

Det vil si: Sekulariseringen handler ikke lenger bare om det juridiske skillet mellom kirke og stat, men blir et kulturelt påbud. Religionene skal fjernes fra det offentlige rom slik at det blir strippet for religiøse uttrykk, og, som det heter: «nøytralt».

Ingen overraskelse. 

Utviklingen er egentlig ikke noen overraskelse: Det som er lov, blir også lett norm. Dette er en utfordring for samfunnet. Konsekvensene av religionsfrihet og andre liberale reformer, er samfunn preget av mangfold. Men det finnes alltid en risiko for at det sekulære, juridiske rammeverket som skulle beskytte mangfoldet, isteden blir en ideologi som alle tvinges til å følge.

I Sverige har det i løpet av de seneste årene kommet krav om at kirkeklokker skal stilne, bønnerop forbys, skoleavslutninger flyttes fra kirken og religiøse symboler fjernes helt. Når det sekulære går fra å regulere statlige institusjoner til å bli en kulturell norm, øker kravene til å rense samfunnet fra religiøse uttrykk. Et annet tegn på dette er at man stadig oftere hører mennesker som burde vite bedre, snakke om «det sekulære samfunnet» istedenfor den sekulære staten.

En årsak til denne usynliggjøringen er at religioner i dag forbindes med konflikter, undertrykkelse og i verste fall vold. Da kan det virke rasjonelt å usynliggjøre dem i håp om at de skal forsvinne, eller i det minste ikke merkes.

LES OGSÅ: Romjulsblues

Minsker spenningene. 

Flere studier peker imidlertid i motsatt retning. Forskere har for eksempel undersøkt bønnerom på universiteter og lagt merke til at dersom ledelsen har en positiv innstilling til minoriteter, minsker de religions-relaterte spenningene på campus. Om de tvert imot er motvillige og forsøker å skjule religionen, da øker konfliktnivået. Og det er ikke så merkelig: Den som ignoreres eller baktales, kjenner seg tvunget til å markere sin identitet for å vise at man ikke lar seg kue, mens den som møter anerkjennelse sjelden har samme behov.

Religiøse spenninger avvæpnes altså best ved at politikere og andre anerkjenner majoriteten av religiøse som ikke skaper problemer, men tvert imot er en ressurs i samfunnet. Dessverre har politikere i Skandinavia vanskelig for dette. I motsetning til sine internasjonale kolleger sender de for eksempel sjelden anerkjennende hilsener ved høytider som påske, Eid-al eller Yom Kippur.

Et velkomment avbrudd. 

Julen representerer et velkomment avbrudd i en utvikling mot kulturell sekularisering, og minner oss samtidig om kirkens betydning nettopp for kulturen. Uten tradisjoner får vi et samfunn som likner mer på et sterilt laboratorium enn et hjem.

Så selv om julemusikken iblant kan bli litt for mye, bør de som drømmer om et sekulært­ samfunn stille seg følgende spørsmål: Vil man virkelig leve i en verden der det er vinter, men aldri jul?

LES OGSÅ: Irak gjør første juledag til fridag