En nasjonal modell for fred i Europa

Våren 2014, midt under opprøret i Ukraina og den påfølgende annekteringen av Krim halvøya, studerte jeg på det Norske Universitetssenteret i St.Petersburg. På grunn av dette fikk jeg et unikt innblikk i konflikten. Jeg fulgte nøye med på både det russiske og det vestlige narrativet, men det som manglet fra den offentlige diskursen var det ukrainske perspektivet.

Ukraina er skviset mellom to giganter fra både øst og vest. De kjemper en nasjonal kamp for uavhengighet som ikke er helt ulik den nasjonale kampen som vi nordmenn kjempet i vår tid da vi krevde først uavhengighet fra Danmark og så senere en løsrivelse fra unionen med Sverige. Denne uavhengigheten var et resultat av en lang prosess med nasjonsbygging og kamp for selvstendighet.

Kampen i Ukraina handler ikke bare om stillingskrig og milits som slåss med våpen mot hverandre i provinsene på grensen til Russland, men også om identitet og ideen om en selvstendig nasjon som skal løfte sitt folk opp og frem.

Galtungs fredsmetode

Mens mange i Norge fordømmer dialog med personer som har «ekstreme meninger» fremholder jeg at man er bedre tjent ved å snakke med alle parter i en konflikt.

Slik kan man bidra til en løsning, eller en «omforming» for å bruke fredsforsker Johan Galtung sine ord. En holdning har aldri drept noen, men en situasjon med mennesker som ikke snakker sammen er derimot livsfarlig.

Ukraina og Russland trenger å finne en felles enighet og et felles prosjekt, samtidig som man bevarer uavhengighet. Metoden utviklet av Galtung er ypperlig anvendbar på denne konflikten.

Galtungs modell består av fem nivåer, hvor det øverste nivået representerer konfliktens omforming. Gitt en konflikt med to parter representerer nivå 1 og 2 den enes totale seier. Nivå 3 er en negativ overskridelse, mens nivå 4 er det lunkne kompromisset mens det siste nivået representerer en positiv overskridelse.

Konflikten i Ukraina i dag står i en stillingskrig i nivå 3 i Galtung sin modell.

Galtungs metode består i å overskride en konflikt ved gjøre den til noe helt annet, hvor ingen taper og begge vinner. Dette krever kreativitet. Man må omskrive narrativet for begge slik at konfliktens grunnlag endrer form. En slik endring krever stor vilje til omstilling fra begge parter. De må være konstruktive og fremtidsrettede og ikke fokusere for mye på fortiden og på å oppnå klassisk seier.

Det er her nasjonalismen kommer inn som en positiv kraft. Den kan danne grunnlag for fred og forsoning mellom broderfolk.

Felles erkjennelse av naturlig identitet som grunnlag for fred

De to stridende partene er enige om mye og har til felles en indre motstand og et ønske om å være uavhengige av den den globale liberale verdensorden. Men frykten og den umiddelbare trusselen fra Russland som ukrainske nasjonalister opplever har satt en stopper for dette verdifellesskapet.

Hvis noen utenfor konflikten skal bidra diplomatisk er det kun nasjonalister som har troverdighet hos de lokale nasjonalistlederne i Ukraina til å kunne innlede slike samtaler. Da må man være villig til å snakke med selv de mest radikale partene i konflikten.

Nasjonalister fra Vesten har derfor et ansvar og en unik mulighet til å bringe frem et budskap om fred og brorskap. Norge har en lang tradisjon som fredsnasjon og brobygger. Hvis vi kan være nøytrale kan vi bygge den troverdigheten som trengs for å megle fred mellom partene i Russland-Ukraina konflikten.

Nasjonalistene anser seg selv og Ukraina som et eksperiment i nasjonsbygging. På «Paneuropa Conferance» konferansen brukte jeg unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige som et eksempel på hvordan broderfolk som er og har vært i konflikt kan få gode og vennlige forhold på sikt. På denne konferansen deltok også grupper som i en vest-europeisk kontekst ville blitt definert som ekstreme, men som er mindre kontroversielle i Øst-Europa.

Derfor valgte jeg «Brotherhood in Europe» som tittel på talen jeg holdt. Positiv nasjonalisme kan brukes som et grunnlag og en modell for fremtidsrettet fred og stabilitet, som et alternativ til sjåvinistisk nasjonalisme og konspirasjonsteorier.

Jeg ser på Russland som en viktig motvekt mot vestlig liberal globalisme og jeg har forståelse for Russlands politikk og initiativ i Syria. Men vi må huske at Russland selv er et imperium med hegemoniske ambisjoner og egne interesser.

Ettersom USAs imperiale krefter ebber ut kommer de til å trekke seg ut av Europa. Kombinert med et vaklende EU blir vi nødt til å revurdere hele geopolitikken i Europa og å finne nye konstellasjoner.

Det er ikke i vår interesse å polemisk støtte den ene eller den andre siden i denne konflikten, men heller jobbe for fred i regionen.

Det er også i vår interesse at det dannes et uavhengig alternativ til EU i Europa. Dette er hensiktsmessig for å oppnå en multipolar verden med suverene nasjonalstater og mangfold.

Til nå har nasjonalisme vært et fy-ord som er assosiert med krig og konflikt. Jeg tror at nasjonalisme gjort riktig kan gi grunnlag for godt naboskap og fred. Nasjonalister er en undervurdert ressurs i fredsbygging, og denne bør utnyttes til forbrødring på tvers av landegrensene.