Siv Jensen, Nguyn Berg og Jesus.

Siv Jensen uttrykte i dag til Vg at det å hetse et ufødt barn var totalt uaksebtabelt. Dette i lys av mange forferdelige og forkastelige kommentarer som har blitt sendt i retning MDG byrådsleder Lan Marie Nguyen Berg etter at det ble kjent at hun er gravid. Nyheten ble gjort kjent for en måneds tid siden ved følgende uttalelse fra ektemannen Eivind Trædal: Til våren blir vi tre! Det vokser en liten krabat i magen til @Lan_Marie Akkurat nå er den lille gutten eller jenta vår ikke større enn et lykketroll, men i april er hen nok ganske mye større. Da får vi enda en grunn til å kjempe for ren luft og trygge skoleveier i Oslo. 

På samme tid stilte Berg opp i et demonstrasjonstog til støtte for selvbestemt abort og i protest med Krf's framlegg til å se på paragraf 2c (tillegg) i loven. På facebook skrev Berg følgende: Ikke rør abortloven, Erna! Kvinnekroppen er ikke et forhandlingskort! Miljøpartiet De Grønne sier nei til ethvert forslag om å innskrenke abortrettighetene 💪

Medfølelse med Lan Marie. Nå har jeg den største sympati med Berg og hennes ektemann sin opplevelse av hetsen som har rammet dem. Det hører ingensteds hjemme i et sivilisert demokrati å snakke til andre på den måten. Disse som gjør det, uavhengig av om de måtte mene det samme som meg i abortspørsmål eller til og med definere seg som muslim eller kristen, fortjener ingen respekt. De er en skam for seg selv, sine foreldre og for lokalsamfunnet de er en del av. Nå, når så det er ute av verden, så kan jeg ikke underslå hvor dobbeltmoralsk jeg opplever Jensen og Berg er i dette spørsmålet. Ja, de er på ingen måter alene. Dette er dessverre gjengs blant aborttilhengere idag.

Virkelighetsoppfatning. For hvordan kan en erkjenne at en på den ene siden har et barn i magen og på den andre siden kjempe for retten til å ta livet av den samme barnet? Hvordan kan Siv Jensen, som selv gikk sterkt ut mot Krf sitt framstøt - kjempe imot det hun kaller hets av et ufødt barn, og på samme tid forsvare retten for kvinner til selv å velge om de vil la en lege ta livet av de samme ufødte barn? Om en er ærlig må en stille seg spørsmålet om man bare nekter å forholde seg til virkeligheten og istedet dikter seg et luftslott hvor virkeligheten kontinuerlig forandrer seg til det vi selv ønsker den skal være.

Dagens abortdebatt har tatt en retning jeg tror ikke mange kunne forutse for 15 til 20 år siden, og aller minst da dagens abortlov ble vedtatt på 70-tallet. For mens man før gjorde alt man kunne for å benekte at fosteret i mors liv var noe som helst sammenlignbart med en født person, så har man i dag beveget seg i større grad til å akseptere at det er snakk om et menneske, eller i det minste et menneskelig liv. Det som før ble nedvurdert og til og med neglisjert, nemlig barnet i mors liv noen form for individuell verdi, så har man i dag flyttet vektingen i større grad over på at kvinnens rett til å selv bestemme om hun ønsker å bære fram barnet trumfer dennes rett til liv.

Følgene. Det er skremmende, ikke bare fordi at vi med åpne øyne som samfunn aksepterer og forsvarer retten til å fritt kunne ta livet av en spesifikk og utsatt gruppe mennesker, men fordi en slik holdning ikke vil kunne begrenses til den spesifikke gruppen. Hva kan stoppe oss fra å overføre det samme prinsippet til flere grupper i samfunnet? Om vi ser til for eksempel Nederland som har innført og nå praktiserer en utbredt form for aktiv dødshjelp, forvaltet av staten og ikke enkeltindividet lenger, så er dette en pekepinn om hvor vi også er på vei. Som kultur er vi på full fart mot et samfunn hvor det ikke lenger er rom for svakhet og smerte. Vi er raskt på vei mot det samfunnet nazistene forsøkte å skape med makt. I vår versjon så skjules det bak begreper som rettigheter, selvbestemmelse, ja til og med omsorg. Men endestasjonen er den samme:

Den som er svak, den som koster oss noe, den som ikke er bra nok, han eller henne må belage seg på å dø.

Julens budskap. Da er det kanskje greit å minne oss på at i julen er historien om en tenårings jente som blir gravid utenfor ekteskap. Hun bar fram barnet og fødte han i vanskelige og fattige omstendigheter. Men ikke nok med det, han som var forlovet med henne, forlot henne ikke, men oppdro barnet som sitt eget. Senere ble det nettopp dette barnet som gav sitt liv for andre. Det er en historie hvor de vi minnes, framfor å kreve sin rett gav opp dette for andre. Maria gav opp potensiell lykke med Josef, ryktet sitt og et godt liv for livet som vokste inni henne. Josef gav opp sitt eget for Maria og barnet. Dette barnet gav senere opp alt sitt eget for å dø uskyldig på korset for hver og en av denne verdens syndere.

Speilet som avslører. Julens budskap er på alle måter det totalt motsatte av hvor vår kultur har satt kursen de siste 50 årene. Den avslører oss og stiller all vårt mørke synlig framfor den som ser. Kanskje det er grunnen til at også kampen mot at de kommende generasjoner skal få høre budskapet er så sterk? Man lukker ikke bare sine egne øyne og øre for det, men man forsøker å hinder at også andre får høre det.

De vet at Guds lov sier at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det. - Paulus