Håndhilsen til besvær

Denne uken falt dommen i saken der lærervikaren ønsket å få hilse på kvinnelige kolleger på en annen måte enn de var vant til. Det falt ikke i god jord hos en av kvinnene han hilste på. Han ble nektet fornyelse av lærervikariatet sitt. Han rapporterte saken til Diskrimineringsnemnda, underlagt Barne- og likestillingsdepartementet, da han oppfattet seg utsatt for diskriminering.

Vike ved konflikt. 

Nemndleder Ivar Danielsen sier i en pressemelding at «dersom en skulle tillegge konservativ praksis innenfor en religion avgjørende vekt, ville dette kunne være uheldig for en ønsket samfunnsutvikling. Bakgrunnen for at likestilling mellom kjønnene som ideal står såpass sterkt i Norge, er blant annet at religiøs konservativisme har måttet vike ved konflikt.»

Hvordan kan denne hilsemåten være nedvurdering eller diskriminering av kvinnen, da en del muslimske kvinner har den samme praksis overfor menn? I de tilfellene snakker man aldri om at kvinnen «diskriminerer» mannen ved at hun «nekter» å holde i hånden hans. En kvinne i Sverige som fikk medhold i en lignende sak, fortalte at bakgrunnen for skikken har med egne intimgrenser å gjøre, og respekt for andres.

Nemndlederen Danielsen trakk også frem at dette skulle ha med religiøs konservatisme å gjøre. Dette har med en kulturtradisjon å gjøre, som slett ikke er svært utbredt innen islam, men som noen muslimer praktiserer. Derfor er det vel snarere en kulturtradisjon fremfor en religiøs skikk.

Kulturelt betinget. 

Hilseritualer varierer over hele verden og er kulturelt betinget. Målet med å hilse, er at den andre blir anerkjent og sett. Det er ingenting i måten denne mannen på Ekeberg skole hilste på, som skulle tilsi at han ikke anerkjente kvinnene. Altså kan man ikke konkludere med at han handlet diskriminerende overfor sin kvinnelige kollega.

I 2016 ble det en stor nasjonal debatt i Sveits da en skole lot to syriske brødre få slippe å håndhilse på kvinnelige lærere. De fikk hilse på sin tradisjonelle måte. Debatten førte til at myndighetene overprøvde skolens beslutning. Begrunnelsen var blant annet at «integrering» av innvandrere teller mer enn studenters trosfrihet.

Og da kommer vi tilbake til spørsmålet om meningen med inkludering og integrering skal være at andre må bli og være akkurat som oss. Er den norske folkesjela blitt så sår og krenkbar at det føles så vanskelig å utsette oss for andre måter å være på, andre måter å betrakte verden rundt oss på?

Må ta hensyn. 

Til slutt vil jeg spørre hvordan Diskrimineringsnemnda kan fatte et vedtak som de har gjort i denne saken, når Likestillings- og diskriminerinsgombudet oppfordrer til følgende i sin offisielle veiledning til arbeidsplasser: «Arbeidsgivere må ta hensyn til at det kan være ulike religioner og livssyn på en arbeidsplass. Både myndigheter, organisasjoner og arbeidsgivere har ansvar for å tilpasse dagens ordninger på norske arbeidsplasser til en ny virkelighet.»

I Arbeidsmiljøloven står det: «Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas.»

Det å tvinge på noen en atferd som er unaturlig for dem, når det lett kan erstattes med en annen handling som utviser like stor anerkjennelse og respekt, kan neppe sies å være å legge til rette for en arbeidstakers integritet og verdighet