Myter om vitenskap og religion

Formål: Denne artikkelen er ment som litt voksenopplæring, kun sekundært som debattinnlegg . 

Daniel Joachim Kleiven etterlyser i Vårt Land 24. oktober tydelige akademikere som kan ta et oppgjør med myter om at kristen tro er i konflikt med fornuft og vitenskap og gjør det flaut for unge kristn å stå frem. Mange slike myter avsløres i boka «How the Medieval  World Laid the Foundation of Modern Science» (James Hannam,2009). Og i antologien «Galileo goes to Jail and other myths about Science and Religion» (ed. Ronald Numbers,  2009) tar  25 historikere (hvorav 8 kristne) oppgjør med 25 myter, eksempelvis:  At kristne i middelalderen lærte at Jorden var flat; At Galileo ble fengslet og torturert fordi han forsvarte kopernikansk kosmologi; At Huxley beseiret Wilberforce i deres debatt om evolusjon og religion; At Darwin ble kristen på dødssengen; At Einstein trodde på en personlig Gud. - Spesielt anklages den romersk-katolske kirken for å ha forvoldt  intellektuell stagnasjon i middelalderen, en myte som også protestanter har bidratt til.

Her skal her kun følgende myter belyses glimtvis: At middelalderen var en stagnerende periode; At  kristendommens vekst var ansvarlig for oldtidsvitenskapens død; At middelalderkirken undertrykte veksten av vitenskap;  At katolikkene ikke bidro til den vitenskapelige revolusjon; At kristendommen (alene) ga opphav til moderne vitenskap; At middelaldersk islamsk kultur var ugjestfri overfor vitenskap; At Newtons mekaniske kosmologi eliminerte behovet for Gud.

Stagnasjon? Italieneren Francisco Petrarch (1304-1374) oppfant begrepet «Dark Ages» som betegnelse for myten at lite av intellektuell interesse hadde skjedd mellom antikken og hans egen tid. På 1700-tallet hevdet  den franske encyklopedisten D'Alembert at rasjonelle menn kunne kaste av seg religionens åk , og på 1800-tallet  publiserte mytemestrene kjemiker og historiker John William Draper og  president ved Cornell Universitet Andrew Dickson White hver sine propagandafortellinger om at en konstant, nærmest uunngåelig  krigstilstand eksisterte mellom vitenskap og religion. På 1900-tallet  ble beslektede myter videreført  via  TV-program ved Carl Sagan, James Bruke og Jacob Bronowski; og på 2000 tallet av bl.a. historikerne  Richard Westfall, Jonathan I Israel, Charles Freeman.

Forhold til oldtidslære. Av frykt for hedensk påvirkning var i særdeleshet Tertullian (ca. år 160-220) og Lactanius (tidlig på 300-tallet) uttalte motstandere av klassisk filosofi og vitenskap, men det store flertall av kirkens skolerte holdt seg til Augustins mer åpne holdning - både før, under og etter middelalderen. Og øst for det romerske riket, som omfattet mye av den gang kjente verden,  eksisterte store kristne bevegelser med stor sans for lærdom og generøsitet overfor andre religioner; læresetet i Nisibis var nærmest for et universitet å regne allerede i det 6. århundre; der oldtidens lærdom, som Aristoteles skrifter, ble holdt i live og oversatt av kristne og gjort tilgjengelig for muslimske og andre intellektuell, og etter dem til europeere (Philip Jenkins «The Lost History of Christianity», 2008).

Mange oppfinnelser ble pionert i den fjerne Østen, men folk i vestlig middelalder overtok og forbedret dem i vesentlig grad, oppfinnelser som: kompass, papir, trykkekunst, linser (som ga opphav til kamera, mikroskop, teleskop, briller), mekaniske klokker, stigbøyler, vindmøller, masovner, krutt; arabiske  og andre lærde bidro med algebra,  aritmetikk, og astronom; Thomas Bradwardine (ca.1290-1349), som ble biskop, og forskerkollegaer begynte og anvende matematikk som hjelpemiddel i fysikk, og kombinerte numerisk analyse med naturfilosof; mange verker i gresk filosofi/naturfilosofi gikk  tapt i vestlige land under Romerrikets fall, men ble seinere formidlet tilbake fra arabiske og Byzantinske kilder (sml. Jenkins).

Kirken satte visse føringer; f.eks. skulle bare ca. 30 % av studietiden brukes på klassisk lære ved universiteter; og både kirken og skolerte flest var lenge hengitt ptolemeisk kosmologi og aristotelisk naturfilosofi. Noen biskoper var mer restriktive i deres områder enn Kirken som helhet, og forbød stundom studie av klassisk lære ved universitet i Paris. Ikke desto mindre, den romersk katolske kirke har sannsynligvis gitt mer finansiell og sosial  støtte til studier av astronomi gjennom 6 århundrer, fra gjenvinningen av oldtidslærdom via sen-middelalderen og  inn i opplysningstiden, enn noen andre institusjoner; og støttet dertil opprettelse av universiteter i Bologna, Paris, Oxford allerede før år 1200; ved begynnelsen av år 1500 fantes rundt 60 universiteter  i Europa; og mange hundre tusen studenter (uten kirkelige posisjoner) hadde da fått innføring i klassisk vitenskap og natur-filosofi.

Både katolikker og protestanter skapte en vitenskapelige revolusjon på 1500-1700, men grunnlaget for paradigmeskiftet ble altså lagt i førprotestantiske århundre. Dog, moderne  vitenskap har røtter ikke bare i vestlig middelalder, men også i islamsk  indisk og persisk  kultur, røtter som strekker seg minst tilbake til gresk antikk. - «Hvis jeg har sett litt mer», sa protestanten Isaac Newton, «så er det fordi jeg har stått på skuldrene til giganter»; en aforisme som først ble benyttet av Bernhard av Chartres, som døde ca. år 1130.

Nesten alle vestlige vitenskapsfolk på 1500-1700 tallene var  kristne, og mente seg å studere  Guds skaperverk til Guds ære.  «Naturens hemmeligheter, er Guds hemmeligheter», mente en på de tider.  At Newtons mekaniske kosmologi eliminerte behovet for Gud, er altså oppspinn.

I tillegg til Kopernikus og Galileo bidro mange andre katolikker, blant dem anatomen Vesalius, mikroskopisten Malpighi, som oppdaget kapillærer, Cabeo som gjord magnetiske feltlinjer synlig v.h.a. jernfilspon; og på 1700-tallet hadde jesuitter de fleste stillingen i matematikk ved europeiske universiteter. Og for øvrig:    en  katolsk pater og matematiker, nemlig Georges Lemaïtre (1894-1966), ble en hovedpioner i utviklingen av Big Bang teorien – «A Day without Yesterday» - for universets tilblivelse. Det fins ingen konflikt mellom vitenskap og religion, hevdet han.

Men det fins spørsmål som vitenskap aldri kan besvare, uansett fremgang; det mente i hvert fall  rasjonalisten og Nobelprisvinner i medisin Sir Peter Medawar (1915-1987); spørsmål som:  Hvorfor er vi her? Hva er meningen ved å leve? (McGrath, 2011). Også pave Frans poengterer vitenskapens begrensning ved å stille lignende spørsmål i avhandlingen Laudato Si.

Nylige forsøk på mytedannelse. I «Da Vincy Koden» hevdes bl.a. at Bibelen ble samlet av hedningen keiser Constantine den store. – Men nytestamentlige tekster nærmest anbefalte seg selv for kristne allerede et par århundrer før de ble kanonisert, ifølge teologiprofessoren C.E. Hill i Who Chose the Gospels, probing the great Gospel Conspiracy, 2010.  I  «The God Delusion» angripes vitenskapsfolk med en gudstro, og all religion fremstilles som mye roten til alt ondt på kloden. Ikke minst filosofiprofessor  og ateist Michael Ruse  er  pinlig berørt over Dawkins rabiate påstander; se  «The Dawkins Delusion» av McGrath & McGrath (2007).